– En ruvende skikkelse og trofast benkesliter

Biskop Per Lønning etterlater seg en tom plass i Uranienborg menighet i Oslo, der han gikk trofast hver søndag.

– Han vil bli savnet, sier soknepresten Jan Oskar Utnem, som forteller av Lønning var en trofast benkesliter.

– Gudstjenesten var nok en hovedpulsåre i livet hans, sier han.

Utnem tror mange kan ha kjent på at det kunne være bratt opp til Per Lønning, fordi han var en ruvende skikkelse.

– Men når du ble kjent med ham, så var han ikke det. Han kunne være et veldig varmt, omtenksomt og ydmykt menneske.

Han forteller at Lønning hadde fast plass i kirken; midt i kirkerommet, litt ut mot midtgangen.

– Den siste tiden hadde han gode venner som kjørte ham til og fra, opplyser han.

Oppmerksom og kritisk

– Hvordan var det for deg som prest å ha Lønning som tilhører?

– Han var en veldig oppmerksom og kritisk lytter, og deltok gjerne på kirkekaffen etterpå. Dit kom han med mye omsorg og varme, men også med et kritisk blikk. Han kunne ofte fortelle hva han mente burde vært annerledes, og det var en brodd i det han sa. Men du kunne gjerne si ham imot.

– Hvordan opplevde du det?

– Det var morsomt å ha ham i menigheten, men også krevende. Man måtte skjerpe seg. Det har man bare godt av. Han var ingen synser. Det han sa var fundamentert og ofte klokt. Men det jeg tror han mest av alt vil bli husket for er salmene han skrev. I kirken har vi ved flere anledninger hatt salmekveld med Lønnings salmer. Senest i februar eller mars hadde vi en gudstjeneste med salmene hans. Det tror jeg han syntes var fint. Jeg tror han har vært litt sår for at ikke salmene hans har fått større plass i salmeboken og har blitt sunget mer.

Sang a cappella

– Har du en favoritt?

– «Guds hus er eit under». Lønning skrev jo både tekst og melodi, i tillegg til at han oversatte salmer. Noen av dem er glitrende. Jeg tenker da på «Å, Gud, vårt vern i farne år». I tillegg har han skrevet noen vers på det som har blitt en 1.juledagssalme: «O, kom nå med lovsang».

Utnem husker spesielt en gang da Lønning sang en av sine salmer i kortrappen foran.

– Jeg husker ikke hvilken salme det var, men han sang a cappella. Det var veldig sterkt. Da var det liksom ikke den store biskopen som sto der, men et ydmykt menneske som sang om Jesu kjærlighet og Guds nåde over hans liv.

– Hva var Lønnings bidrag til samfunnet?

– Det vet jeg ikke så mye om, men jeg tenker umiddelbart at han var biskop i en tid der kirken fortsatt hadde en plass i det offentlige rom. Hva en biskop sa og gjorde kunne få førstesideoppslag. Det gjorde Lønning. Han hadde en evne til å delta i hvilken som helst debatt. Han var en utrolig retoriker, en av de store intellektuelle. Han hadde et format, intellektuelt og kunnskapsmessig, som gikk utenpå de aller fleste i kirken. Han har bidratt med høy grad av dyp og bred refleksjon omkring troen i tiden, i kulturen og i samtiden. Han har vært en av dem som har gjort det på en overbevisende og flott måte, forteller han.

Les også: