Drapsmann og etterlatt i samme landsby

Mathias drepte hele Gahigis familie under folkemordet i Rwanda. Hadde han funnet Gahigi ville også han blitt drept. I dag er de naboer.

Ikke langt unna landsbyen Nyamata har Kirkens Nødhjelp bygd opp en av fire «forsoningslandsbyer» i Rwanda. «Practical reconciliation village» er den offisielle betegnelsen, og her er det praktisk liv som er viktig. Man kan spørre seg om noe slikt ville vært mulig andre steder enn i Afrika. I Norge er det jo fortsatt vrient å diskutere om man gav tyskerungene en litt for røff behandling.

Sendegeya Mathias og Gahigi Etienne sitter ved siden av hverandre på en enkel benk under et tre. Rundt dem svinser barn og kvinner, nysgjerrige på disse hvite som er kommet på besøk. Det er 45 hus i landsbyen, hver familie har i snitt fem medlemmer. Det betyr at nær 250 mennesker i det daglige øver seg på forsoning av vanskeligste sort. For de to på benken er drapsmann og etterlatt. Den ene har drept hele den andres familie. Nå leker barna deres sammen.
- En gang før folkemordet gav Gahigi meg en ku. Jeg kan ikke forstå at jeg har drept familien hans. For å være ærlig kan jeg ikke garantere at jeg ikke ville drept Gahigi også. Vi lette etter han, men han hadde flyktet til Burundi, forteller Mathias. Gahigi nikker.
Etter folkemordet satt Mathias mer enn ni år i fengsel.
- Mens mange av lederene for folkemordet i dag bor i Europa, legger han tørt til.

Gahigi, som er pastor, kom og forkynte i fengselet. Mathias opplevde det som et mirakel å se ham i live, men var overbevist om at pastoren var på hevntokt. Det var han ikke.
- De kom med Bibelen og snakket om nestekjærlighet. Vi så at det var noe nytt. Jeg ble møtt av Gud og opplevde stor anger for det jeg hadde vært med på, sier han.
Det passet bra, for president Kagame i Rwanda hadde vedtatt at alle som viste anger og ba om tilgivelse, ville bli hjulpet. Men opplevelsene tynger Mathias fortsatt. Mange som var med på folkemordet, og som har sluppet fri gjennom diverse forsoningsarbeid, sliter med rus.
- Jeg forstår ikke at pastoren i dag kan holde rundt meg og gi meg en klem. Det er utrolig å se hutuer og tutsier bo sammen på denne måten.

At det ikke er enkelt å motta tilgivelse, er èn ting. Men å tilgi er heller ikke gjort i en fei. Gahigi var ikke vennlig innstilt overfor Mathias etter folkemordet.
- Jeg så Mathias som min verste fiende, sier han.
- Hvordan var det å se ham igjen?
- Det var ille. Veldig, veldig ille. Hele min familie var borte.
President Habyarimanas flystyrt i april 1994 regnes av mange som starten på folkemordet. De verste overgrepene fant sted etter ulykken, men de to naboene mener at det hele startet i 1992.
- Da begynte vi å «teste» folkemord, sier Mathias.
Mange fikk opplæring av soldater og hæren, men det var i stor grad vanlige folk, gamle som unge, naboer og venner som stod for grusomhetene.
- Folkemordet ødela ikke bare mennesker. Det ødela moralen, håpet og kjærligheten. Dette må vi i dag bygge opp, sier Gahigi.

De to er overbevist om at intet forsoningsarbeid på dette nivå skjer uten ved Guds hjelp.
- Mange lever fortsatt som fiender i vårt land. Farer truer. Men det er håp også, og vi må forkynne forsoningen og håpet, ikke minst gjennom det som gjøres i vår landsby, sier Gahigi.
Han er ikke med på at alt er enkelt bare man tror.
- Det er liv som leves. Mange her er ikke kristne. Av og til passer vi hverandres barn, nærmest som en øvelse. Men det er kun Jesus som kan forandre hjertene. Bare gjennom han blir vår verdighet og vårt håp gjennopprettet, avslutter pastor Gahigi.

DM