Dirrende dokument om plagsom profet
Filmen om Børre Knudsens abortmotstand vil gi kunnskap og innsikt til alle som tør å ta turen inn i kinomørket.
Han kan nok virke svekket og stakkarslig, Børre Knudsen, i kinodokumentaren «En prest og en plage».
Torsdag 28. mars har Fridtjof Kjærengs sterke portrett av abortmotstanderen premiere i 21 norske byer. Det kunne gjerne vært flere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Knudsen er aldrende og preget av nervesykdommen Parkinsons. På det verste er ikke høyrehånda til å styre. Den rykker til og dirrer. Kjempen i kampen for det ufødte liv er såret. Han er blitt pasient.
Men fortsatt er Knudsen en bauta. Det hvite skjegget, blikket og den stadig kraftige røsten får ham til å virke som en figur skjært ut av en annen tid. Han blir den profeten han er.
Erfarent og sikkert
Regissør Kjæreng tegner erfarent og sikkert et troverdig portrett av et fortsatt høyst åndelig vitalt menneske. Kjæreng behandler hovedpersonenes drama respektfullt, uten noen annen agenda enn å gjengi historien presist. Avstanden er profesjonelt tilstrekkelig, uten at nærheten går tapt. Kjæreng treffer.
Det er blitt et solid filmatisk produkt som garantert kan vises om 50 år også. Klippingen mellom nåtid og forhistorie er effektfull. Likeså variasjonen mellom Balsfjord-naturen og Knudsens utsagn. Filmen er til opplysning så vel som til ettertanke, for tilhengere som motstandere.
Og ikke minst er den en påminner for dem Knudsen savnet ved sin side i striden.
For det er noe som dirrer sterkere hos Knudsen enn hendene. Overgivelsen til det han så som sin plikt, stilles ut så alle forstår at det måtte en slik brennende sjel til for å føre en slik tildels rystende ubehagelig kamp.
Men det er enda mer som dirrer, om enn mer stillferdig, nemlig kona Ragnhilds etterlysning: Hvorfor måtte Børre føre kampen alene? Dette skulle jo være hele kirkens kamp?
I stedet ble byrdene nesten for tunge, for både kona og de fem barna. Ekteskapet holdt på å ryke.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Velegnet for film
Knudsens liv er breddfullt av hendelser som er velegnet for film. Det blir klart av nyhetsklippene som flettes sammen med nåtidige tilbakeskuende sekvenser om sykehusaksjoner og andre markeringer.
«Det er her barna drepes», roper han ut ved et sykehus på 80-tallet, i nærkamp med Kvinnefronten. De holder seg ikke for ørene, men stopper i stedet munnen på Knudsen - fysisk. Vi blir faktisk vitner til en legemsfornærmelse.
En annen scene: Omgitt av majestetiske nordnorske fjell ligger kirka i Balsfjord hvor Knudsen var prest.
Den unge presten Torstein Lalim er kommet for å overta etter Knudsen som er avsatt ved dom. Han har høflig ønsket Lalim velkommen, men under velkomstgudstjenestens salmesang, reiser Knudsen seg og går ut. Så vandrer han syngende langs grusveien i bygda han har satt på kartet for all framtid - bort fra kirken.
Nå har han fått rom på sykehjemmet. Ragnhilds trofaste pleie strekker ikke til lenger. Knapt i norsk kirkehistorie kan vi ha sett et menneske bli et så talende uttrykk for ordene fra Paulus i 2. Korinterbrevs tolvte kapittel om at kraften fullendes i skrøpelighet.
En sterk visuell innføring
Kjærengs film er full av scener som fortjener omtale, men de må først og fremst oppleves. Leg og lærd bys en kraftig kinoopplevelse, om man liker Knudsen eller ei. De som husker 1970- og 80-tallets abortkrig, vil kjenne seg igjen. De som trodde de husket det meste, vil kanskje oppdage at det gjorde de ikke. De som er så unge at de knapt kjenner til Knudsen, får en sterk visuell innføring i en svært viktig del av moderne norsk åndshistorie.
Man får mene hva man vil om den plagede presten i Balsfjord, men likegyldig forlater ingen kinomørket. Og ikke dummere heller.
DAGEN
Artikkelen fortsetter under annonsen.
