Dine pengegaver kan skade urbane fattige
Fattigdomsbekjempelse kan virke mot sin hensikt, viser ny bok.
Forsøk på å ende fattigdom i byer mislykkes fordi beslutningstakere i hjelpeorganisasjoner og regjeringer ikke alltid forstår det, hevder en ny bok skrevet av eksperter fra Internasjonalt institutt for miljø og utvikling.
Etter 20 år med forskning på urban fattigdom i globale sør viser boken Urban Poverty in the Global South: Scale and Nature, at omfanget og dybden av urban fattigdom i Afrika og store deler av Asia og Latin-Amerika, er svært undervurdert på grunn av «upassende» definisjoner og målinger.
- Bruken av upassende fattigdomsdefinisjoner som underdriver og mistolker urban fattigdom bidrar til å forklare hvorfor så lite oppmerksomhet har blitt gitt til urban fattigdom-reduksjon av hjelpeorganisasjoner og utviklingsbanker, sier bokens forfattere.
Nye fattigdomsgrenser
En av sju mennesker på jorden lever i urban fattigdom; mange av dem bor i overfylte uformelle bosettinger med dårlige vann- og sanitærforhold, samt helse- og sosialtilbud.
Men forenklede innktekts- og næringsbaserte fattigdomsgrenser, inkludert den mye brukte én dollar per dag-fattigdomsgrensen, gir en fattig forståelse av problematikken, i følge forfatterne Diana Mitlin og David Satterwaite.
- Hvis vi bruker pengepolitiske mål til å definere og måle inntekt eller forbruk, er det utilstrekkelig. Denne målingen må reflektere kostnaden både på mat- og ikke matbaserte behov, sier Mitlin til Irin på epost.
Forfatterne kritiserer også vektleggingen av «inntektsfattigdom».
- Et fokus på bare inntektsfattigdom kan bety at et lavinntektshushold med et sikkert hjem med gode vann,- sanitær, - og dreneringsanlegg, med barna på skolen og tilgang til helsetjenester er ansett like fattige som en lavinntekts-husholdning med ingen av disse, skriver de i sammendraget.
Dialog trengs
Nesten alle offisielle målinger av urban fattigdom er også laget uten dialog med dem som lever i fattigdom, og som kjemper for å leve på utilstrekkelige inntekter, fastslår sammendraget.
- Det er alltid eksperters dom som identifiserer dem som er "fattige" som da kan bli målgruppe for et program; i beste fall blir de objekter for regjeringens politikk, som kan medføre noe forbedring, men de blir sjelden sett på som borgere med rettigheter og legitime krav, som også har ressurser og ferdigheter som kan bidra mye mer til effektiv fattigdomreduksjonsprogrammer.
Dagen/IRIN
