Det siste øyenvitnet

Samuel Steinmann er den siste gjenlevende norske jøden som var internert i dødsleirene under Holocaust. Han tror at minnet om Holocaust vil bli svekket når de siste øyenvitnene dør.

Historien om Samuel Steinmann er kjent for mange. Han ble arrestert av norsk politi i oktober 1942 og internert sammen med andre jødiske menn på Bredtvedt fengsel. Den 26. november gikk det også ut arrestordre på alle jødiske kvinner og barn. 532 mennesker ble tvunget med slag og spark om bord i troppetransportskipet MS Donau. To og et halvt år senere kom bare fem av de norske jødene tilbake i live.

Samuel Steinmann er i dag siste gjenlevende norske jøde fra Holocaust, etter at Julius Paltiel døde for kort tid siden.



En forskjell

– Hva tror du kommer til å skje i Europa når det siste øyenvitnet som opplevde Holocaust er borte?

– Det forferdelige er at folk kan påstå at det ikke har skjedd, sier Steinmann.

– Vi er jo fortsatt en del øyenvitner som kan bekrefte at det har skjedd, deriblant jeg.

Han er ikke direkte redd for at Shoah, som jødene kaller nazistenes jødeutryddelse, skal gå helt i glemmeboken, men tror at det blir en forskjell når de siste vitnene er borte.

– Det er jo stadig flere museer og senter som opprettes for å sørge for at historiene skal bevares, og HL-senteret på Bygdøy er et viktig bidrag i så måte. Dessuten åpner det jødiske museet i Oslo i september, så jeg tror ikke at minnet skal forsvinne. Vi har lest inn våre historier på film og og lyd, og de er gjengitt i bokform, men det blir ikke det samme når den siste er borte. Da må man ty til museer og lignende uten mulighet til å treffe et levende vitne.

– Men jeg tror at interessen for det som skjedde, kommer til å bli mindre med årene.

– Hvorfor?

– Fordi det er for lenge siden, sier han.

– Det har riktignok vært en økning i interessen for det som skjedde de siste årene, men dette tror jeg har mye å gjøre med at vi blir stadig færre som er tilbake.



Snakket sammen ukentlig

Steinmann tenker seg godt om før han svarer på våre spørsmål omkring opplevelsene under Shoah. Han blir beveget når han nevner sitt forhold til Julius Paltiel og forteller at de snakket sammen ukentlig, pluss at Paltiel ofte sov over hos Steinmann når han var på besøk i Oslo.

Men til tross for at Paltiel og Steinmann hadde så mye felles krigshistorie sammen, snakket nesten aldri med hverandre om Shoah.

– Nei, det gjorde vi ytterst sjelden, forteller Steinmann.

– Jeg forsøker å ha det så godt som mulig og ikke fordype meg i tanker om det som skjedde.

Steinmann forteller at han gjenopplever episoder og hjemsøkes av vonde minner og traumer i kortere perioder når han forteller journalister og skoleelever om sine opplevelser. Da blir nattesøvnen dårlig.

Da Steinmann og Paltiel ble intervjuet i Sverige etter å ha kommet hjem fra Auschwitz, orket ikke Steinmann å snakke med journalister på mer enn 20 år.

– Jeg opplevde at de nærmest ikke trodde på oss, og det gjorde at jeg ikke orket på mange år, sier han.

– Men jeg hadde en opplevelse da HL-senteret inviterte de få overlevende å bli med tilbake til Auschwitz i forkant av senterets åpning i 2005. Jeg takket ja, selv om jeg ikke hadde satt mine ben i leiren på nærmere 60 år.

– Vi var så få tilbake, og jeg opplevde det nærmest som en plikt å støtte opp under arbeidet som gjøres i forbindelse med å holde kunnskapen ved like. Frem til da hadde jeg sagt at jeg hadde vært der en gang, så det fikk holde, sier han med et smil.



Kom tilbake

– Hvordan var det å komme tilbake?

– Den første gangen var vi en stor gruppe, og da virket det som om antallet beskyttet meg. Det gikk bra da. Men den siste gangen jeg reiste med de hvite bussen, gikk besøket voldsomt inn på meg. Da var det bare jeg og Julius som reiste, sier Steinmann.

Han trekker frem kulturpersonligheter, forfattere og journalister som vil få hovedansvaret for å minnes Hitlers jødeutryddelse når han og de andre gjenlevende er borte.

Opplysningsarbeidet kommer til å bli enda viktigere enn i dag, mener 85-åringen. Han oppfordrer også til at det må gjøres mer arbeid gjennom skolene.

– Man må stadig fortelle om det som skjedde, og reise dit for å se det med egne øyne.

Selv om Samuel Steinmann ikke dveler så mye ved det som skjedde i samtaler med Julius, så bruker han mye tid foran fjernsynsskjermen for å oppfriske sin kunnskap om det han var en del av.

Han ser alt av filmer og dokumentarfilmer som omhandler Holocaust og Andre verdenskrig generelt.

– Krigshendelser og lignende som skjedde under krigen er veldig interessant. Jeg får fylt et tomrom gjennom å se alt som jeg på en måte gikk glipp av.

Av filmer som har gjort inntrykk på ham, nevner han Steven Spielbergs film «Schindlers liste», men trekker spesielt frem «Pianisten» av Roman Polanski.

– Polanski opplevde jo krigen som ung gutt, og legger stor vekt på å gjengi filmene slik han opplevde krigen, sier Steinmann.


DM