Den sunne læren

Det er tre ting som er viktige når det gjelder den kristne troen. Det er læren, livet og kraften. Vi lever i en tid da Herren gjenoppretter alt dette. Sunn lære, hellig liv og Den Hellige Ånds kraft.

Alle disse tre bestanddelene er nødvendige for at menigheten skal være det den er kalt til å være og virkelig kunne gjøre det den er blitt befalt å gjøre. Det holder ikke med bare en av disse aspektene, alle tre er nødvendige. Det gjennomgripende arbeidet som startet under reformasjonen var en gjenreisning av læren. Kristenheten var belemret med tradisjonalisme, overtro, falsk lære og maktpolarisering som hadde forvrengt evangeliet nær sagt til det ugjenkjennelige. De som er kritiske mot reformasjonen pleier å snakke om den spliden den forårsaket, men da overser man det faktum at kristenheten egentlig allerede var splittet, men ble holdt sammen av kunstige, ytre politisk-religiøse maktmidler.
Evangeliets gjenreising
Uten å forenkle den kompliserte reformasjonstiden, som inneholdt en blanding av mange ulike åndelige, religiøse, politiske, nasjonale og økonomiske motiver, kan man likevel si at Herren virket midt i alt dette for at evangeliet skulle gjenreises og virkelig bli Guds kraft til frelse for hver den som tror. Igjen begynte man å forkynne Troen alene, Kristus alene, Nåden alene og Skriften alene. Og man tok et oppgjør med århundrer av død tro og falsk lære. Reformasjonen var jo først og fremst en lærevekkelse. Neste store brytningspunkt og oppgjør var den pietistiske vekkelsen. Gjennom menn som metodisten John Wesley, ble forståelsen for hjertets omvendelse og nødvendigheten av å være født på ny vekket. Mot seg i kampen hadde man både reformasjonens såkalte ortodoksi, som hadde overgått i død bokstavtro, og opplysningstidens fornuftstro som ble stadig mer skeptisk til Bibelen og den kristne troen.
"Den rene lærens menn"
Det var særlig "den rene lærens menn" innenfor de forskjellige statskirkesystemene som anklaget Wesley, Whitefield, Spener og Zinzendorf for å være falske lærere. Man kan på en måte si at det reformatoriske læreregelverket ble så rigid at det ikke ga rom for de åndelige erfaringene som særlig John Wesley hadde hatt gjennom omvendelsens og gjenfødselens virkelighet. Han forkynte at det ikke var nok med læren, man måtte oppleve virkeligheten også. Jesus måtte bli en levende virkelighet for hvert menneske. Man måtte bli frelst, ikke bare gå i kirken, som jo alle gjorde, eller mentalt innstemme i trosbekjennelsen. Og ikke minst, det måtte komme til uttrykk i et overgitt og helliggjort liv. Den nye fødselens virkelighet måtte vise seg i et liv med Åndens frukter. Ut av denne oppdagelsen kom også gjenreisingen av misjonsbefalingen. Luther, som virkelig hadde forstått rettferdiggjørelsen av nåde, ved tro, forsto neppe nødvendigheten av misjon. Han levde i et "kristent" Europa, og var opptatt av lærestrider. Det var gjennom pietismen at misjonen ble gjenreist, dette mens den forrige vekkelsens folk, reformasjonstidens arvtakere, stemplet "den nye lærens menn" som falske lærere og ulver i fåreklær.
Pinsevenner ble forfulgt
Neste store fase i gjenreisingen av Kristi kropp var pinsebevegelsen. Når læren ble sunn og livet helliggjort, trengte man likevel overnaturlig kraft til å utføre Jesus befalinger. På slutten av 1800-tallet pågikk det en rekke helliggjørelses-, lære- og misjonskonferanser, der tusenvis av mennesker samlet seg og blant annet ba om åndsdåp. Særlig evangelisten Torrey var virksom i dette. Men da siden pinsevekkelsen kom og tusenvis av troende vitnet om at de talte i nye tunger, ble de kraftig motsagt og forfulgt. Menn som Barratt og Lewi Pethrus, som kom fra den pietistiske vekkelsesåren, ble utestengt. Metodisten Barratt fikk av metodistene oppleve omtrent det samme som John Wesley fikk da han midt under en preken ble kastet ut av kirken og måtte avslutte prekenen utenfor, stående på sin fars grav. Den forrige vekkelsesbølgen ble den nye vekkelsens motstandere. Og anklagen? - Selvfølgelig at de var vranglærere. Siden pinsevekkelsens begynnelse har det vært en interessant utvikling. Det finnes flere forskjellige årer og forgreninger som jeg ikke har plass til å beskrive her, men et felles kjennetegn er at det har handlet om en gjenopprettelse av Den Hellige Ånds overnaturlige liv i menigheten og om overnaturlig kraft til å være et vitne for Jesus i verden. I århundrer har den kristne troen segnet under tradisjoner og rasjonalisme, det vil si, enten under religiøs verdslighet eller profan verldslighet, enten under overtro, magi og gjerningslære, eller fornuftshovmod, materialistisk tankegang, intellektuell skepsis og verdslig liv.
Hva er ortodoks kristendom?
Det virker som om det største angrepet mot Kristi kropp alltid har gått ut på dels å hindre de kristnes åndelige frihet og dels gjøre menigheten så knyttet til den fysiske verden at Åndens overnaturlige liv forsvinner. Likevel overlevde pinsevekkelsen, og har i dag, i ulike former, befruktet hundrevis av millioner mennesker som har opplevd både frelse og åndsdåp og Åndens overnaturlige liv. Når man ser på disse tre store skrittene mot gjenreising av lære, liv og kraft, er det interessant å se at det har eksistert feil på begge sider, men likevel regnes alt dette som "ortodoks" kristen tro. Det har også vært slik at nye vekkelsers ledere har hatt med seg lærer som vi i dag neppe helt bekjenner oss til. Baptister verden over kan nyte Luthers forkynnelse om rettferdiggjørelsen, men deler neppe hans dåpssyn. Og hvem holder med ham i hans antisemittiske utspill? De er en stor svart flekk på denne reformatorens anseelse. Det samme gjelder Wesleys lære om fullstendig helliggjørelse. Forskjellige varianter av syndfrihetslære har også dukket opp med jevne mellomrom, bare for å falle på sin egen urimelighet. Ingen vekkelsespioner og ingen bevegelse unngår sannsynligvis dette. Når derfor dagens "lærevoktere" indignert hever sine stemmer, skal man nok ta det med en klype salt. Slike har alltid eksistert, og med sine skarpe stemmer og sitt anklagende tonefall har de faktisk vært til stor hjelp. Deres overdrevne anklager og til tider rent befengte beskyldninger gir vekkelsestroende en anledning til å forsvare sin tro, men aldri i livet skal de få oss skremt til taushet.
Ærlig sannhetssøken er forutsetningen
Lærespørsmål er vesentlige, men de må behandles med respekt og settes inn i sin konkrete sammenheng. Hvorfor var Luther så kritisk til "paveveldet"? Naturligvis fordi han så at evangeliets frelsesvei holdt på å gå tapt. Hvorfor var 1800-tallets vekkelser så opptatt av å holde på sin frihet? Fordi de hadde levd under et kontrollerende og kvelende statskirkesystem. Hvorfor har ulike former for pinsevekkelser og karismatiske vekkelser hatt snev av kritikk mot trossamfunnene? Blant annet fordi man ikke ville at Åndens liv og evangeliets overnaturlige side skulle gå tapt. Altså må man bedømme forskjellige uttalelser om lære utfra den spesielle situasjonen de uttales i og ikke legge noe annet i dem. Dette krever ærlighet og en felles søken etter sannheten i Jesus. Hvis ikke dette er til stede, er en samtale om lærespørsmål umulig. Da driver man i stedet med å finne feil og plassere skyld, og havner i kirkepolitiske sumpmarker.
Blitt tillagt meninger
Under årenes løp har Livets Ord blitt tillagt meninger vi overhodet ikke har hatt. Dette kan ha gitt noen kirkepolitiske poenger og kan ha blitt brukt i et forsøk på å isolere eller hindre oss, men det har neppe vært i sannhetens tjeneste. Jeg vil derfor med jevne mellomrom forsøke å beskrive hva vi egentlig tror på og hvorfor, i noen lederartikler senere. Det lar seg ikke gjøre i én artikkel. Jeg tror dette kan bli til stor nytte, men før den tid, ønsker jeg deg en herlig sommer med Jesus, i hans ord, ledet av hans Ånd. La denne sommeren bli ditt livs beste, og kom gjerne og besøk oss på Europakonferansen.

Ulf Ekman
Ansvarlig utgiver