Den siste tiden med mor

21. september er det demensdagen i Norge. Rannveig Møller tok med seg hele familien og flyttet inn til sin demente mor.

I nærmere to år bodde Rannveig Møller og familien sammen med hennes demente mor. Kort tid etter at moren døde kjenner Rannveig på en glede over valget de tok.
Laura på fire tar imot meg i døren. Barfot. I en av sine fineste kjoler som hun kanskje skal ha på seg i en bursdag senere på dagen. Laura var to år da familien flyttet inn hos mormor, lillebror Bendik var ennå ikke født.
Jeg besøker famillien kort tid etter at Inger gikk bort. De siste månedene tilbragte hun på sykehjem, et par minutter unna med bil. Noen av blomstene fra begravelsen står fortsatt på bordet, med et anstrøk av brunt i det hvite. Men enn så lenge står de der som et minne om en kvinne som fikk demens i altfor tidlig alder, og som fikk en kort alderdom.

Da far til Rannveig døde for to år siden, opplevde familien at de hadde to valg: Enten måtte Inger på sykehjem, eller så måtte noen bo sammen med henne.
Rannveig og Bjørn hadde to barn på den tiden, den tredje var i anmarsj. Familien var nettopp kommet hjem etter et år i England og skulle flytte inn til Rannveigs foreldre i påvente av ny bolig. Men da faren døde, nokså plutselig, forsto de raskt at moren ikke kunne bo alene.
Det ble egentlig ikke et vanskelig valg, når alt kom til alt. Rannveig ønsket det, og Bjørn var ikke motvillig han heller. Og Inger selv ga tydelig uttrykk for at hun ville ha dem i huset sammen med seg.

- Det var utrolig naturlig for meg å ta meg av henne. Hun har gjort hundre ganger mer for meg enn det jeg fikk gjøre for henne. Og jeg ble ikke mindre glad i henne etter etter hvert som hun trengte mer og mer hjelp. Det viktigste for meg var at Bjørn skulle få avgjøre hvor lenge han ville bo sammen med svigermor. For det er jo ikke til å legge skjul på at det ikke er lett å bo sammen med en som blir mer og mer dement.

- Personlig så jeg på det som en tjeneste at vi fikk bo her, sier Bjørn. Han og svigermoren hadde en god relasjon, og selv om det var utfordrende å bo sammen over så lang tid, er han glad for valget de tok.
- Jeg oppfattet henne som veldig sjenerøs, gjestfri og kjærlig. Hun la seg aldri opp i våre anliggender, og prøvde aldri å påvirke avgjørelser vi måtte ta. Faktisk er jeg imponert over hvor bra hun taklet at vi kom hit og bodde i hennes hus. Hun klaget aldri, forteller Bjørn.

De to siste årene av morens liv var Rannveig hjemmeværende. Eldstemann, Judith, gikk halv tid i barnehagen, mens Laura og Bendik var hjemme med henne og moren. Etter at Bendik ble født var moren en god støtte den første tiden.
- Hun lekte så fint med barna og sang for dem. Jeg trengte ingen bæresele til Bendik, for mamma gikk og bar på ham. I begynnelsen brettet hun alle klærne etter vask, og kostet utenfor. Mor var alltid en driftig dame og for oss var det en velsignelse at vi fikk bo her. Faktisk hadde hun større tålmodighet med de små enn det jeg hadde mange ganger. Hun var flink til å oppmuntre dem og fortalte dem hvor flinke de var, og hvor fine de var, forteller Rannveig.

Når hun ser tilbake på årene med moren, tenker hun at det var rikt å leve tre generasjoner sammen.
- Slik levde de før, og det slår meg hvor mye vi har mistet ved å instituasjonalisere. De gamle der og barna der. To generasjoner som i utgangspunktet har mye å gi hverandre, men som har lite med hverandre å gjøre i hverdagen. Det er et tap for hele samfunnet.

Selv ønsket hun at barna skulle ha mye kontakt med mormor, samtidig som hun ser de klare begrensningene og sårbarheten i måten de levde på.
- Jeg tror kanskje ikke det hadde gått an å leve med mamma hvis barna var eldre. Da tror jeg de ville reagert mer på sykdommen hennes. For Laura på to var det ikke så unaturlig at mormor spurte om det samme gjentatte ganger, for det gjør barn også. For Judith på fem ble det mer problematisk at mormor ryddet vekk lekene hennes. Men mor var veldig overbærende, understreker Rannveig.

Mens moren hadde sitt soverom, delte familien på fem to soverom. Inger spiste sammen med dem og tok del i alle måltider. Noen ganger måtte de vise henne hvor hun skulle sitte, og underveis lærte barna mye om det å ha empati for andre. De lærte å være overbærende, og tåle at noen er svak og ikke klarer alt selv.
Da det var likskue, var det helt naturlig for dem å se mormor, mens de andre barnebarna kunne oppleve det som skremmende, fordi de ikke var vant til å se syke, gamle mennesker.
- Men for mine barn var det naturlig. De hadde jo sett hvordan hun ble sykere, svakere og tynnere, sier Rannveig.

I ett år bodde de sammen, uten offentlig hjelp. Svigerinnen til moren bodde der i perioder og hjalp til med å lage middag. Men da året var omme fikk moren et korttidsopphold på to uker for å avlaste familien. Gjensyngleden mellom Laura og mormor var stor da de besøkte henne. For den eldste opplevdes derimot den tiden som en lettelse. Mormor var ikke der og ryddet vekk tingene hennes.

Rannveig beskriver moren som en person som var flink til å uttrykke takknemlighet. Hun hadde et usedvanlig godt humør og var glad i musikk og glad i å gå turer. Underveis har hun tenkt at det var et gode for henne å ha barn og barnebarn rundt seg på flere måter. At de var der «tvang» henne til å bruke hjernen aktivt, og til å bruke språket.

De siste fire månedene bodde hun på sykehjem. Der hadde hun det godt, men fikk på langt nær den oppmerksomheten hun hadde fått hjemme, fordi personalet skulle stelle så mange personer.
- Hjemme var vi fem stykker som kunne se til henne, og vesle Bendik betydde mye for henne. Jeg tror aldri han oppfattet mormor som annerledes enn andre mennesker. Han var glad i henne og snakket om henne hele tiden, forteller Rannveig.

- Hvilke reaksjoner møtte dere fra folk rundt på at dere valgte å bo sammen med din mor?
- Stort sett var det beundring. Folk uttrykte at «dette hadde de aldri greid selv.» Noen sa at vi ikke måtte slite oss ut, eller de sa det som en påstand: «Dere kommer til å slite dere ut.»
- Skjedde det?
- Nei. Vi ble slitne, men i ettertid sitter jeg igjen med stor takknemlighet for at jeg fikk dele mamma sine siste år. Jeg kjenner meg rikere, ikke utbrent, sier Rannveig, og gir samtidig NAV kredit for god støtte og godt tilrettelagte tilbud underveis.

Fra november 2010 visste Rannveig og Bjørn at de på et tidspunkt ikke kom til å makte å bo sammen med Inger i det lange løp. Da hadde de bodd sammen i drøyt et år. I den fasen begynte hun å søke Gud for den konkrete situasjonen. Hun ba om at det måtte være hans avgjørelse når moren skulle på sykehjem, og at ikke hennes følelser eller andres meninger skulle være det som avgjorde.

Inger fikk flere korttidsopphold. Etter det første hadde hun glemt noen elementære kunnskaper, som å knappe jakken.
- Hjemme stelte jeg kanskje Bendik mens jeg viste henne hvordan hun skulle knappe jakken selv, og hun kunne bruke tjue minutter på å få det til. Men på et sykehjem har de ikke den tiden. Der skal man kle på ti stykker før frokost, sier Rannveig.
Etter hvert trengte hun også hjelp til å spise, og brukte stadig lenger tid på enkle, nødvendige gjøremål.
Tidlig i vår, nærmere to år etter at de flyttet inn hos moren, ga Rannveig kommunen beskjed om at hun var blitt så dårlig at de ikke greide å ta seg av henne lenger. Hun sendte inn søknad om sykehjemsplass en torsdag. Den påfølgende mandagen kom svaret: Hun hadde fått plass. Da hun fortalte moren om avgjørelsen, sa hun trist:: «Å, har du gjort det?»
- Men jeg tror hun forsto. Og da hun kom inn på avdelingen var hun en av de aller dårligste, forteller Rannveig.

I den siste fasen opplevde Rannveig at hun kjente moren så godt at hun kunne lese hvordan hun hadde det. Ord ble på en måte overflødig.
- Det er stort å være så nær et menneske som du har kjent hele livet, sier hun.

De siste dagene hjemme gikk i bølgedaler. I tre dager satt moren og sov mesteparten av tiden. Hun ble tung å stelle, og la knapt merke til barnebarna. Mandag ble en opptur for alle, bortsett fra at moren slo seg vrang da de var inne på en butikk og nektet å gå ut igjen.
- Da ba jeg til Gud og ringte min mann. Jeg plasserte ungene i bilen og lokket mamma med is. Det virket. Men idet vi skulle kjøre hjem, kjørte jeg inn i bilen bak. Heldigvis ble det ingen skade på bilen, og hun som eide den hadde selv hatt en pårørende som var dement.
- Husk på at du gjør det rette, sa hun.
Samme dag kom meldingen om sykehjemsplass. Kvinnens ord tok hun som en bekreftelse på at det de gjorde for moren var rett, og for Rannveig som er kristen ble meldingen nærmest som ord fra en engel.

- Det var et vanskelig valg å ta, for du er jo så knyttet til mamma, sier hun.
Etter at moren kom på sykehjem, besøkte hun henne så ofte hun kunne.
- Mamma hadde en levende tro og ånd helt til det siste. Hun var glad i å synge og husket mange av tekstene hun hadde lært som liten.

For henne var det ikke noe offer å ta hånd om moren. Det var mer en opplevelse av å kunne vise i gjerning at hun elsket henne.
- Men det var også en plikt, skyter Bjørn inn. - En plikt og samtidig en visshet om at det var det rette å gjøre.
- Ja, og der ligger det mye styrke. Derfor oppleves det ikke primært som tungt og tøft, men heller som noe godt og fint.
Rannveig opplevde det som godt at hun fikk dele morens sorg over å bli dårligere.
- Det var utvilsomt vanskeligst for henne, men som kristne har vi jo troen og håpet om det evige liv. Slik var det for mamma. Livet hennes sluttet ikke der ved graven. Tanken på at hun skulle få et herlighetslegeme ble til stor trøst. Og særlig den eldste av våre har vært opptatt av det, at døden ikke er slutten på livet, sier hun.