Delte meninger om at Santos får prisen alene
Eksperter er splittet i om Nobelkomiteen gjorde klokt i å unnlate FARC fra årets fredspris eller ikke.
Av Anne Marjatta Gøystdal
– Jeg er uendelig og helhjertet takknemlig for denne æren, sa Colombias president Manuel Santos da han takket i en TV-sendt tale. Han håper prisen vil få folk til å slutte opp om fredsprosessen, som har bremset opp etter at folket stemte nei til fredsavtalen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tildelingen omtales som modig, framoverskuende og i Nobels ånd, men tegner likevel til å bli omdiskutert. Mens noen Colombia-kjennere og samfunnsdebattanter lurer på om prisen er risikabel og kommer for tidlig, er andre mest opptatt av hvorfor Santos får prisen alene.
– It takes two to tango, sa Sverige utenriksminister Margot Wallström, og brukte et engelsk uttrykk som ofte brukes i situasjoner hvor to parter må bidra for å oppnå noe.
– To parter
Hun er ikke alene om å reagere med overraskelse og undring over at prisen ikke blir gitt til begge parter i den 50 år lange konflikten.
Utenriksminister Børge Brende (H) peker på at fredsprosessen ikke ville vært mulig uten FARCs deltakelse. Tidligere FN-utsending til Colombia Jan Egeland kunne godt sett for seg at prisen ble delt.
– Det er absurd at ikke regjeringen og FARC får dele prisen. Det er tross alt to parter som har sittet ved forhandlingsbordet, sier sosiolog og Colombia-kjenner Anders Rudqvist til nyhetsbyrået TT.
Han får følge av Dan Smith ved Det svenske fredsforskningsinstituttet (SIPRI).
– Hvis man skal gi prisen til en fredsprosess som ennå ikke har fått folkets godkjennelse, så ville jeg ha gitt den til begge sider, sier Smith til nyhetsbyrået TT.
– Santos var viktigst
Nobelkomiteen begrunner sin beslutning med at Santos har spilt den viktigste rollen i fredsprosessen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Det er ingen nedvurdering av andre parters innsats at man velger én kandidat, sier komitéleder Kaci Kullmann Five til NTB.
Flere tidligere fredspriser er delt mellom parter i konflikter. Best kjent er kanskje Midtøsten-tildelingen i 1994 til Yitzhak Rabin, Shimon Peres og Yasser Arafat.
Seniorforsker Sverre Lodgaard ved NUPI ser to mulige grunner til at motparten ble utelatt denne gangen.
– Nobelkomiteen ansvarliggjør med dette presidenten som representant for hele landet. Geriljaen har mye brutalitet på sin samvittighet. Det kan ha holdt komiteen tilbake. Men som kjent: For å inngå en avtale må man ha minst to parter, sier Lodgaard til NRK.
FARCs voldsbruk gjør det vanskelig å gi dem fredsprisen, istemmer fredsforsker Kristian Harpviken. Han mener det også kan stilles spørsmål ved hvor sterk folkelig oppslutning geriljaen har.
Forskningskoordinator Asle Toje ved Nobelinstituttet mener FARC kan ha blitt utelatt fordi geriljaen muligens ikke ville ha tatt imot prisen.
Veien videre
Fredsprisen vil stimulere colombianerne til å anstrenge seg for å oppnå fred, tror presidenten.
– Vi er veldig, veldig nær. Vi må bare anstrenge oss litt til.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Flere kommentatorer mener Nobelkomiteen tar en risiko i sin tildeling. Samtidig kan prisen virke som en pådriver, anfører Flyktningehjelpens landdirektør i Colombia, Christian Visnes. Han mener det er helt åpent hva som vil skje videre.
Å få ekspresident Alvaro Uribe med på laget blir avgjørende, ifølge Latin-Amerika-kjenner Steinar Andreas Sæther.
– Uribe styrer en politisk bevegelse som har stor innflytelse på hvordan mange colombianere tenker om fredsavtalen, sier han.
Partene trenger ikke starte forhandlingen helt på nytt, men må konsentrere seg om de to krevende punktene som omhandler straffefrihet for geriljamedlemmer og politisk deltakelse for FARC, mener han. (©NTB)
