De rause og åpne bybarna

- Valg av bolig er valg av barndom, mener Hilde Danielsen som har forsket på hvordan det er for barn å vokse opp i by.

«Det kan vere litt fordommar frå mi side, men eg føler at viss du veks opp i sentrum, så kan du få mykje vidare horisont», sier Vera

Hun og Octavio er ett av 13 foreldrepar som er dybde-intervjuet, og holdningen til Vera går igjen hos flere. Det sosiale og kulturelle mangfoldet som fins i byen, og evnen til å takle fremmede, blir vurdert som et gode som kan konkurrere med nærhet til natur, for eksempel. Åpenhet og raushet er verdier som foreldrene verdsetter høyt.



«Millimeter-organisering»

Danielsen har tidligere forsket på husmødre på 50-tallet. De var tilfredse når barna hadde rene klær, spiste sunn og god mat og var mye ute og lekte. Men tidene har forandret seg. Danielsen bruker ord som «millimeter-organisering» og snakker om foreldres behov for å legge planer for barna, for hvem de er sammen med, hva de gjør på, hvilke aktiviteter de er med på og hvilke egenskaper og ferdigheter de utvikler.

Etter å ha forsket på familier som bor i byen, har det slått henne hvor viktig det var for mange at de også hadde tid til å gjøre ingenting midt i en gjennomorganisert og gjerne travel hverdag. Foreldrene ønsker at barna skal få tid til fri lek, til å kjede seg og gjøre ingenting.

- Foreldre i dag kjenner ansvar for å se helhetlig på tidsbruken til barna, og de mange av dem jeg snakket med hadde begrenset de organiserte ettermiddags-aktivitetene til maks to ettermiddager i uken, fordi de fryktet at det ellers ville bli for mye for barna, forteller hun.

Danielsen disputerte i juni og doktoravhandlingen bygger hovedsaklig på intervju med 13 foreldrepar med minst ett barn mellom seks og ti år. I en tid der stadig flere familier velger å bo i byen, var hun interessert i å vite hvilke tanker foreldrene gjør seg når de velger byrommet til «barneværelse» for sine barn.

En fordel som flere pekte på var tidsbesparelsen ved å bo sentralt. Gunnar forteller: «Barnehagen ligg 150 meter vekk, skulen ligg 300 meter borti der og idrettshallen ligg 500 meter den veien...» Han forteller om hvor enkelt det er å bringe og hente i barnehagen, og om muligheten for å levere klokka halv ni om morgenen, og hente ved tretiden.

- Å ha tid til barna, er en måte å bry seg om dem på og er helt tydelig et ideal foreldre prøver å etterleve. Å legge til rette for lange ettermiddager, blir viktig for en familie der begge er yrkesaktive, konstaterer hun.



Heller trangt

En klar ulempe ved å bo i byen er at man har mindre plass til å bo, og kun de færreste har egen hage.

- Men for dem som velger å bosette seg i sentrum er kvaliteten på strøket viktigere enn boligen. Folk vil heller bo trangt og uten hage enn å flytte fra en praktisk hverdag, og nærhet til mennesker og aktiviteter du setter pris på, påpeker Danielsen.

I bykjernen finner man et større mangfold av mennesker enn for eksempel i forstadene. Jenny forteller i ett av intervjuene at hun aldri kunne tenke seg å bo i en forstad med rekkehus dominert av barnefamilier fordi hun frykter den høye moralismen blant småbarnsfamilier. «Eg vil ikkje berre ha sånne folk rundt meg, eg vil ha litt normale folk, ein blanding av folk som bur rundt meg. Så det ikkje bare blir sånne geskjeftige småbarnsmødre», sier hun.

Selv er Danielsen overrasket over at mangfoldet blir vektlagt i så stor grad.

- I byen kan man oppsøke et mangfold av mennesker og aktiviteter. Dette kan gjøre en i stand til å takle det fremmede og ukjente, men samtidig åpner det for at man kan velge vekk andre som man ikke ønsker at en selv eller barna skal ha kontakt med, tror hun. Når det kommer til stykket ønsker mange foreldre at barna deres skal tilbringe tid med andre barn som har like normer og regler som dem.

Hun mener at begrepet trygghet har fått et nytt innhold. På den ene siden handler det om å verne barna fra fysiske farer, mens det på den andre siden handler om å gi dem trygghet som mennesker i vekslingen mellom det kjente og det ukjente., mellom det tette og det nære.

- Kort formulert sa en mor at det handler om tryggheten til å tørre å bli seg selv, sier hun.

Ivar er inne på dette når han begrunner hvorfor han og Inger valgte byen som oppvekststed for barna: «Der som vi vokste opp, skulle det frykteleg lite til før det blei sagt at folk skilte seg ut på ein eller annan måte. Her er det ein heilt annan aksept for ulike veremåtar som tiltalar meg. (...) Uansett kva vi måtte finne på som vaksne og foreldre for ungane, så blir det ikkje noe problem. Om vi stiller opp i lilla bukse eller ikkje går på jobb midt på dagen, er det bare heilt normalt for ungane».

- Mener du, slik noen vil hevde at barn som vokser opp i by er tryggere på seg selv enn barn som vokser opp på landet?

- Plassen man bor på, hvilke mennesker og aktiviteter som preger stedet, spiller en viktig rolle i barnas liv. Men nei, jeg tror at barn kan bli trygge på seg selv og samtidig åpne for andre uavhengig av hvor de bor. Foreldrene kan sørge for det gjennom hvilke impulser de gir barna.



Bygd i byen

I doktoravhandlingen er Danielsen også inne på betydningen av de tette og gode relasjonene der man bryr seg om hverandre og kan bistå med hjelp i praktiske ting. Og selv om «bygda» i seg selv ikke er et honnørord for byboerne, så har begrepet «bygd i byen» blitt det. Samtidig som mange av foreldrene verdsetter det åpne og rause som byen representerer, og ikke minst muligheten til å velge, så har de et klart behov for trygge omgivelser og et gjennomsiktig og nært nabolag. Bygda symboliserer det norske, dette tette og det ofte enhetlige fellesskapet i kontrast til den åpne og forskjellselskende byen.


DAGEN