De overlevde Holocaust på mirakuløst vis

Solveig bar sin datter Mona i 18 kuldegrader over grensen til Sverige på flukt fra tyskerne. Samtidig kjempet Samuel Steinmann for livet i Holocaust.

- Da jeg steg ombord på DS «Donau», var jeg veldig spent på hvor vi skulle. Vi fikk ingen beskjeder. Jeg tenkte at de ville transportere oss til en arbeidsleir i Nord-Norge, der tyskerne tidligere hadde sendt lektorer og prester, forteller Samuel Steinmann (89) til Dagen.

Torsdag 26. november 1942 var Steinmann en av de 532 jødene som ble jagd ombord i «Donau», som lå ved Akershuskaia i Oslo.

Han var blitt arrestert en måned tidligere, og hadde etterpå vært fange på Berg interneringsleir ved Tønsberg.

- Vi ble vekket tidlig om morgenen den 26. november, og senere lastet inn i jernbanevogner og fraktet til Oslo. Toget fortsatte over Rådhusplassen, og stoppet på Amerika-kaien. Vi visste ingen ting om hva som skulle skje videre, forteller Samuel Steinmann.
FAKTA OM deportasjonen av jødene:25. oktober 1942 mottok landets politikamre et telegram fra statspolitisjef Karl A. Marthinsen med ordre om at alle mannlige jøder over 15 år med legitimasjonskort stemplet med «J» skulle arresteres dagen etter og transporteres til Oslo.Videre skulle alle «voksne jødinner» pålegges meldeplikt.336 mannlige jøder ble internert på Berg konsentrasjonsleir utenfor Tønsberg.Kun nordmenn deltok i arrestasjonene, og vaktmannskapene på Berg var norske.20. november forlot lasteskipet Monte Rosa Oslo havn med 20 jøder ombord.Arrestasjonene av de resterende jødene ble gjennomført 25. november utenfor Oslo og 26. november i hovedstaden.227 jøder fra Berg ble samme dag sendt til Oslo, og sammen med andre arresterte jøder fra Sør-Norge overlevert på Utstikker 1 ved Oslo havn. Også i denne arrestasjonen deltok det bare nordmenn.Jødene ble ført om bord i D/S Donau, som forlot Oslo med 532 jøder ombord 26. november klokken 14.55.26 andre jøder forlot Oslo samme dag, nok en gang med skipet Monte Rosa.Jøder fra Trondheim, Kristiansund, Narvik og andre mindre byer ble internert på Bredtvedt fengsel. Sammen med jøder fra Grini ble også disse senere deportert, den 25. februar 1943 med skipet Gotenland.Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 overlevde. HL-senteret
- Kan du skildre litt av forholdene på kaien?

- Det var fullt av busser, lastebiler og taxier som stadig kom inn med folk. De hadde arrestert kvinner og barn og gamle mennesker denne morgenen. Til og med de som lå på sykehus ble revet ut av sengene, sendt ned på kaien, og jaget ombord, svarer Steinmann.

Han traff familiemedlemmer, og det var slekt og mange kjente på kaien. Helt fram til nå var det nordmenn som hadde stått for deportasjonen av jødene.

Men ombord på skipet overtok tyske SS-soldater.

- Hva tenkte du om at det var bare jøder som ble drevet ombord på «Donau»?

- Vi forstod at dette var en aksjon rettet direkte mot jøder. Vi skulle arresteres, og eventuelt komme til en arbeidsleir.

- Tenkte du på at du kanskje aldri skulle komme tilbake til Norge da du gikk ombord?

- Nei, jeg hadde ikke de tankene. Vi håpet og trodde at vi skulle til Nord-Norge, svarer Samuel.
Sov på dørken

Klokken var 14.55 da «Donau» gled fra kaien, og satte kursen ut Oslo-fjorden. Kvinner og barn var plassert i en del av båten, og mennene et annet sted. Det var spartanske forhold om bord.

- Mennene hadde ikke køyer, og sov på dørken. Maten bestod av suppe og tørt brød. Dessuten stod det en bøtte der vi kunne gjøre vårt fornødne. Men vi fikk lov til å gå opp på dekket og lufte oss, minnes Samuel Steinmann.

Neste dag gikk «Donau» sørover - i stedet for å følge kysten vestover.

- Dette var en forferdelig opplevelse, for vi trodde jo at vi skulle til Nord-Norge. Nå begynte det å ane oss at bestemmelsesstedet var Tyskland, forteller han.

Presset på toget

30. november kom de til Stettin i Tyskland. Her ble de stilt opp alfabetisk, og fikk utdelt et brød. Etterpå ble de norske jødene presset inn i jernbanevogner. Mennene ble plassert i egne kuvogner, mens kvinner og barn var i andre. Det var svært trang om plassen, og en grusom reise.

- Dagen etter stoppet toget på en perrong på et øde sted, og det stod Auschwitz på et skilt. Det var et navn vi aldri hadde hørt om. Men det skulle vi snart lære å kjenne.

- SS-offiserer jaget oss ut av vognene, og vi ble stilt opp på rekker. Så skulle vi marsjere fram til offiserene som stod ved enden av perrongen. Det ble spurt hvor gamle vi var, og jeg svarte 19 år. Yrket var skolegutt, og som arbeidsdyktig vinket de meg til venstre side. Men kvinner og barn, syke og menn over 45 år ble vist ut til høyre side. Disse ble kjørt rett til gasskammeret og drept. Dette ble vi klar over først etter to-tre uker, og ble veldig deprimert, forteller en beveget Samuel Steinmann.


Av de 532 jødene fra transporten med «Donau», var det 186 som ble tatt ut som arbeidsdyktige. Disse overnattet i Birkenau. Det lå seks-sju menn inntil hverandre i noen store skuffer, og det ble ingen søvn.

Nummer 79231

Tidlig neste morgen fikk de svart vann å drikke. En tysk offiser med høy rang kom og fortalte at de skulle ta det rolig og ikke være nervøse. De skulle til en arbeidsleir, og fikk snart møte familien igjen, ble det sagt. Så var det avmarsj til hovedleiren i Auschwitz.

- Vi ble ført inn gjennom jernporten hvor det står «Arbeit macht frei». Snart kom vi inn i et stort bad. Her ble vi desinfisert, klippet og kledd nakne, og badet i kaldt og varmt vann.

Dagen etter fikk vi tatovert fangenummer, og jeg fikk 79231. Det skulle jeg leve med i de kommende årene, forteller Samuel Steinmann.
En tung plikt

Gymnasiasten fra Oslo skulle overleve krigen, og 30. mai 1945 kom han tilbake til Norge. Dette var en fantastisk og ubeskrivelig opplevelse.

- Hvilke tanker har du om at du i dag er den eneste gjenlevende norske jøden som opplevde deportasjonen?

- Jeg føler det som ei tung plikt å fortelle om mine opplevelser. Derfor kan jeg ikke unngå å si ja til å bli intervjuet, og fortelle om hva som skjedde. Hvem andre kan berette om dette i dag? Det er jo bare meg igjen, svarer Samuel Steinmann.
Rømte

Mona Levin hadde fylt tre år en uke før 532 jøder ble deportert med slaveskipet «Donau». Hun er datter til Solveig og Robert Levin, den kjente pianisten, komponisten og musikkprofessoren. Det var tyskernes planer at også denne jødiske familien skulle utryddes. Men Mona ble på forunderlig vis fraktet over til Sverige, og reddet dermed livet.

- Jeg husker ingen ting fra selve flukten, men har vage minner fra oppholdet i Sverige, forteller Mona Levin (73) til Dagen.

Hun har i ettertid fått vite nøyaktig hva som skjedde under den dramatiske ferden til Sverige.
Statspolitiet kom

- Manglende kommunikasjon i Statspolitiet reddet oss 26. november 1942. De hadde tidligere konfiskert vår leilighet på Frogner i Oslo, og mor og jeg bodde hos en enslig dame noen kvartaler unna. Da Statspolitiet kom til vår leilighet for å hente oss, var vi altså tvangsflyttet. En nabo fortalte mor at politiet hadde vært der, forteller Mona.

Selv var hun i barnehagen, og ble hver dag levert på samme gatehjørnet like ved der de bodde.

- Mor løp rundt i bakgatene, og jeg lå i min egen dukkevogn, forteller hun.

Moren endte sin ferd hos sin beste venninne, og hun utbrøt: «Takk for at du kom til meg!» Det ble tatt kontakt med motstandsbevegelsen, og flukten til Sverige ble planlagt.

Innelåst på do - Vi lå to døgn i dekning på Søsterhjemmet på Ullevål sykehus, før vi ble kjørt til toget. Det var fullt av tyskere rundt oss. Mor låste seg inn på toalettet sammen med meg. Her oppholdt vi oss hele togreisen til Askim, forteller Mona Levin.

Mannen som skulle møte rømlingene i Askim, måtte vente til alle hadde forlatt stasjonen før han kunne ta kontakt. I et hus ble gruppen på 11 personer samlet og fikk vafler og varme i kroppen. Senere ble de fraktet med lastebil. I en liten klynge gikk de ned til Rødenesvannet i Ørje, der noen ventet med to robåter.

- Jeg skrek, og det gjorde enkelte fortvilte og andre paniske av redsel. Da båten var midt utpå, sveipet plutselig en lyskaster over vannet. Tyskerne var på jakt etter to av sine egne soldater, som hadde desertert, forteller Mona Levin.

Iskald novembernatt

På den andre siden av vannet lå Skogstad gård. Iver Skogstad, hans kone og deres tre barn hadde alltid huset fullt av folk som skulle hjelpes i sikkerhet. De snakket aldri om det seg i mellom.

Den iskalde novembernatten i 1942 åpnet Skogstad hjemmet sitt utenfor Ørje for 11 forkomne mennesker. De fikk mat og hvile før marsjen begynte klokken sju neste morgen. Da var det 18 kuldegrader og barfrost.

Opp gjennom skogen til svenskegrensen er det bratt og tungt å gå. En tre timers tur stod foran gruppen.
Skrek av frost

- Jeg fikk sovepille for å holde meg i ro. Men jeg klynket og gråt mens mor bar meg. Etter hvert skrek jeg av frost og redsel. Flere tilbød seg å bære meg, men da slo jeg meg helt vrang, og skrek enda verre.

- Alle visste at det var tyskere i nærheten. En lege i følget insisterte på å gi meg mer sovepiller så jeg ikke røpet dem. Pillene ble knust og tvunget i meg sammen med frosne blåbær. Men jeg ble bare enda reddere og mer våken, og skrek fortsatt, sier Mona Levin.
Giftpiller

En mann fra Halden gikk hånd i hånd med sin jødiske kone.

Begge hadde giftpiller klare hvis de ble tatt. På et tidspunkt ville han drepe Mona med egne hender.

Skogstad ble rasende, og sa at her skulle det ikke kveles noen små barn. Hvis ikke folk oppførte seg anstendig, truet han med å forlate dem, så kunne de finne veien selv.

- En skuespiller i følget spurte forsiktig mor om de kunne få lov å gi meg en dråpe flytende sovemedisin. Mor sa fortvilet ja. Da denne dråpen var svelget, stanset jeg å gråte, forteller Mona.

Da overtok Skogstad barnet, satte det i en ryggsekk så bena stakk ut. Han tok av de små beksømstøvlene, og masserte de stivfrosne føttene resten av turen.
Berget til Sverige

Søndag 29. november kom alle 11 i gruppen velberget til Sverige. Men treåringen gled lenger og lenger inn i bevisstløshet. Legen kunne ikke gjøre mer.

«Jeg beklager, frue, men deres barn reagerer ikke», sa han ille berørt til Solveig Levin.

«Er jeg kommet til Sverige med et dødt barn», utbrøt hun.

Men om kvelden da alle satt rundt bordet for å spise, kastet barnet opp over hele legen.

- Jeg fikk leve, sier Mona Levin stille.
Gjenforeningen

Robert Levin var ikke med i flukten til Sverige sammen med sin familie. Han var gått i dekning tidligere, og det var uklart hvor han oppholdt seg.

- Men det viste seg at han var kommet til Sverige omkring en uke før oss. Han var svært urolig for familien, og var stadig på utkikk etter å finne oss når nye flyktninger kom fra Norge til Sverige. I begynnelsen av desember ble vår familie forenet igjen, og gleden og takken var stor, forteller Mona Levin.

- Har du i ettertid truffet igjen noen i familien Skogstad, som hjalp dere over til Sverige?

- Jeg fikk ikke møte igjen Iver, losen vår. Det gjorde imidlertid mine foreldre. Men sønnen Nils, har jeg truffet flere ganger. Vi er blitt veldig god venner, og dette varme vennskap har holdt seg til i dag, svarer hun.- Hvilke tanker har du i dag om det som skjedde for 70 år siden?

- Det er grusomt å tenke på at den jødiske menighet i Norge ble nesten halvert under Holocaust, mens folk stod og så på. Jeg tenker på alle norske jøder som er blitt borte: Hva ville de vært i dag - og hvilket liv kunne de hatt?

- Alle jødiske familier har mistet noen - mens noen har mistet alle. Jeg skjønner ikke hvordan mange av disse har maktet å gå videre i livet. Det er også forferdelig at en liten jødisk minoritet i Norge igjen er under press, og blir stadig møtt av nye trusler, sukker Mona Levin.

(Dagen)