Dåp og gjendåp

Vi vil advare mot forsøk på å utvikle en slags "minste felles multiplum-teologi", skriver redaktør Vebjørn K. Selbekk.

I en leseverdig og poengtert artikkel i mandagens Vårt Land tar Terje Hegertun opp den betente problematikken omkring dåp og gjendåp i kristne menigheter. Hegertun er tidligere redaktør i pinseavisen Korsets Seier og arbeider nå som fakultetslektor ved det lutherske Menighetsfakultetet med hovedansvar for utviklingen av et studietilbud i pentekostal teologi.

Hegertun tar i sin kronikk til orde for ?en fornyet dåpsteologi? der visjonen bør være ?en gjensidig anerkjennelse av hverandres dåp?. Han slutter seg til det økumeniske Lima-dokumentet fra 1982 som omtaler barnedåp og voksendåp som ?likeverdige alternativer?. Dokumentet avviser også alle former for gjendåp.

Vi forstår Hegertuns anliggende og har ingen problemer med å være med å beklage den splittende virkning uenigheten om dåpsspørsmålet har hatt i kirkens snart 2000-årige historie. Men vi vil likevel advare mot alle forsøk på å utvikle en slags minste felles multiplum-teologi, både i dette og andre spørsmål.

Dåpen er et teologisk område der kristne etter samvittighetsfulle studier av Guds ord har kommet til ulike konklusjoner. Vi kan ikke forstå annet enn at en slik ?fornyet dåpsteologi? vil komme på total kollisjonskurs med Den norske kirkes bekjennelse. Det ene av kirkens fem bekjennelsesskrifter, Den augsburgske trosbekjennelse, slår jo fast at ?gjendøperne er forbannet og borte fra Gud?.

På den annen side vil det for alle som holder seg til det baptistiske dåpssynet være umulig å akseptere barnedåpen som ?et likeverdig alternativ?. I følge dette synet skjer dåp på bekjennelse av en egen personlig tro på Jesus Kristus. Slik sett vil ikke dåp av spedbarn kunne betraktes som gyldig dåp uansett hvor fascinert man måtte være av økumenisk samling.

For mange frikirkelige vil det også være problematisk å gi på båten et lærepunkt som kristne i tidligere tider var villige til å gi sine liv for. Det var ikke få anabaptister som ble martyrer på 15- og 1600-tallet, druknet eller på andre måter tatt av dage av de som representerte flertallslinjen i striden om barnedåpen.

Vi vil minne Hegertun om at det nettopp var dåpsspørsmålet som førte til den endelige dannelsen av hans egen bevegelse, pinsevennene. Pinseapostelen T. B. Barratt, som opprinnelig var metodist, gikk jo de første årene etter sin åndsdåp inn for den såkalte allianselinjen og ville først ikke danne noen ny bevegelse. Men da Barratt lot seg døpe på nytt i 1913, ble det samtidig startskuddet for etableringen av de ordnede pinsemenighetene slik vi kjenner dem i dag.

Vi er redd for at slike læremessige eksperimenter som det her taes til orde for, kan føre til en teologisk utvanning som vil svekke særpreget og styrken i norske vekkelsesbevegelser.