Christels lange vei til Brasil

- Jeg visste at jeg ville bli frisk. Gud hadde jo kalt meg til å jobbe blant gatebarn, sier Christel Power. Etter 16 års smertehelvete ble hun helbredet, og til sommeren flytter hun til Brasil.

Gymtimen på ungdomsskolen 5. september 1988 forandret livet til Christel Power. Hun var 15 år den gangen, og hun husker det som om det var i går. Klassen skulle hoppe høyde, og Christel gruet seg. Høyde var ikke hennes spesialitet. Noen foreslo at hun burde prøve å hoppe over stanga med hodet først, istedet for saksehopp. Kanskje ville hun klare det bedre da.

Christel bestemmer seg for å prøve. Hun starter på tilløpet, tar sats, hopper - og lander forkjært på skulderen. I fallet vrir hun ryggen og pusten blir slått ut av henne.

Hun kjenner med en gang at noe har skjedd. En stund ligger hun og hiver etter pusten. Så kryper hun ut i garderoben. Der blir hun liggende stille enda en stund før hun klarer å kle på seg.

Etter tre dager med sterke smerter i ryggen, går hun til lege. Hun får beskjed om at det sikkert går over snart. Dagen etter er hun tilbake på skolen og må springe 2000 meter i gymmen.

- Læreren mente at jeg ikke hadde gyldig grunn til å la være, forteller hun.

Christel kommer gråtende i mål. Hun skjønner at noe er virkelig galt i ryggen.



Intense smerter

Dette blir starten på 16 år med intense smerter for Christel Power. Så sterke smerter at hun i perioder ikke visste å skille natt fra dag.

- Ryggen hovnet opp, musklene ble såre og stive og huden ble overfølsom. Det var vondt at folk tok i meg, vondt å få vann mot huden i dusjen, vondt å ha klær på - ja, selv når vinden blåste opp under skjørtet mitt, var det som stikkende kniver.

Det eneste som hjalp når det var som verst, var å skape en mot-smerte. Christel tok kokende vann i varmeflasker og la på ryggen. Hun fikk brannsår, men merket det ikke. Varmeflaskene var ikke laget for kokende vann. Noen ganger gikk det hull på dem, men Christel kjente ikke at det kokende vannet rant utover huden.

- Smerten i ryggen var sterkere enn smerten ved å bli skoldet, slår hun fast.

For å kunne fungere til det mest nødvendige, tok Christel store doser smertestillende tabletter.



Sørget over tapt ungdom

- Den første tiden etter ulykken var det ille. Senere ble det bare værre, sier hun.

De første årene hadde hun bra perioder der hun prøvde å leve normalt, prøvde å stå på og ignorere at hun hadde vondt. Senere ble det umulig å bruke viljen til å vinne over smertene. Kroppen ble trettere og trettere, og smertene var helt på grensen av det som var mulig å holde ut.

Slik gikk årene. Mens veninnene giftet seg, startet på utdannelse og levde livet, handlet Christels hverdag om å holde ut.

I 18-19 års alderen var hun langt nede.

- Jeg sørget over ungdommen min. Over drømmene mine, sier hun stille. Så brister stemmen. Dette er tungt å snakke om.

- Mange ganger hadde jeg lyst til å gi opp, men jeg kom aldri så langt at jeg begynte å planlegge noe. I stedet jobbet jeg hardt med å fokusere på positive ting og ikke lengte etter det som var umulig. Jeg plasserte ting rundt i leiligheten som minnet meg om gode hendelser og mennesker jeg var glad i.

- Dessuten hadde jeg èn drøm igjen som jeg ikke kunne gi opp. Drømmen om Brasil. Denne drømmen holdt meg oppe da livet var på det mørkeste.

Christel var tolv år da hun fikk misjonærkall første gang.

- Jeg lå i sengen og sov da jeg kjente en varm hånd stryke meg over ansiktet. Jeg våknet og snudde meg, men så ingen. Da hørte jeg misjonsbefalingen.

- Jeg protesterte kraftig. «Å, nei, du får ikke meg til Afrika», sa jeg til Gud. Den gangen var Afrika og stråhytter det eneste jeg forbandt med misjon.

I 16-17 års alderen meldte tanken om misjon seg igjen, og det ble veldig tydelig at det ikke handlet om Afrika, men om Brasil.

- Det var sterkere enn en drøm. Det var en visshet. Jeg ante ikke hvordan eller når, men jeg stolte på Gud. Jeg visste at han ville ordne det på en eller annen måte. Derfor var jeg nødt til å holde ut.



Som et dårlig kjedebrev

Først et år etter den fatale gymtimen, ble Christel sendt til røntgenundersøkelse. Senere ble hun sendt fra den ene spesialisten til den andre, men legene fant ikke ut hva som feilet henne. Veldig ofte følte hun at hun ikke ble tatt alvorlig. Til slutt følte hun seg som et dårlig kjedebrev.

- Legene signerte på journalen min og sendte meg videre. Jeg var innom fire norske sykehus og et sykehus i Sverige, foruten en rekke privatpraktiserende spesialister.

Først mange år etter skaden kom Christel i kontakt med leger som hadde kompetanse på smertepasienter. Endelig fikk hun vite hva som feilet henne.

- Jeg hadde fått en mykvevs-skade som hadde blitt bra igjen. Men skaden hadde etablert et smertemønster som når man planter feilinformasjon i en datamaskin. Dette gjorde at det ble produsert smertesignaler som spredte seg fra korsryggen og strålte ut i beina.

- Den siste spesialisten jeg var innom kunne fortelle meg akkurat hvordan smertene gikk. «Men ingen kan gjøre deg frisk, uten Herren Jesus Kristus», sa han.

Christel sperret opp øynene. Det var første gang hun møtte en lege som snakket om Jesus. Hun visste at mennesker hadde bedt for henne i alle årene hun hadde vært syk, og hun hadde gått til forbønn flere ganger, men uten å merke noen stor forandring. Likevel er hun overbevist om at det var Gud som til slutt grep inn og helbredet henne.



Helbredet

I 2004 blir Christel innlagt på sykehus, etter at moren har funnet henne liggende i krampe i leiligheten. Hun er i en elendig forfatning og blir liggende i to døgn med kramper som kommer og går.

Når krampene gir seg, er hun fullstendig utmattet og føler seg delvis lammet. Kroppen vil ikke adlyde.

Samtidig slår det henne at smertene er borte.

- Jeg var blitt frisk!

- Senere har jeg fått vite at smertepasienter av og til kan få slike kramper. En tante sa at Vår Herre sendte et lyn som ristet helbredelsen i meg, smiler hun og vet at mange bad for henne mens hun lå på sykehuset.



Drømmen ble virkelig

For første gang på 16 år var Christel smertefri. Samtidig var hun veldig klar over at fortsettelsen nå var opp til henne. Det var tid for å la drømmer bli virkelighet.

I flere år hadde Christel støttet Jakob Langåker og Turid Dahl, to søskenbarn fra Karmøy som arbeider blant gatebarn i Brasil. Et halvt år etter at hun ble frisk, fikk hun besøk av Jakob. «Tren deg opp, så kan du komme til Brasil og prøve», sa han.

På ettermiddagen 19. mai i år gikk Christel ombord i flyet som skulle ta henne til Brasil.

- Det var uvirkelig og skummelt. Øyeblikket var nesten litt religiøst. Det var dette jeg hadde arbeidet for så lenge.

I Sao Paolo blir hun hentet av Jakob. På veien gjennom byen til gatebarnsenteret kjører de forbi slum og fattige markedsplasser. Christel suger til seg lukter, lyder og synsinntrykk.

På senteret blir hun tatt imot med en hjertelighet som rører henne dypt.

«Endelig er jeg hjemme. Jeg er på plass», tenker hun.

Få dager senere er hun i full sving med å hjelpe de ansatte på senteret. Hun dekker bordene, pusser tennene på barna og gjør andre enkle oppgaver som man ikke trenger å kunne portugisisk for å gjøre.

- Å få være med på møte i små husfellesskap var fantastisk. Lovsangen var utrolig, forteller hun begeistret. - Men å møte fattigdommen var fælt. Likevel var folk ikke stakkarslige. De møtte meg med verdighet og delte av det lille de hadde.

Christel tror at hun med sin erfaring, med så mye elendighet og sykdom, har lært noe om ikke å se så mye på omstendighetene rundt folk, men å se personene.

En måned seinere drar hun hjem til Norge. «Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor blir jeg ikke bare værende i Brasil?» tenker hun mens flyet letter.

- Jeg hadde allerede rukket å bli glad i landet og folket og savnet «barna mine», smiler hun.

Hjemturen var likevel en del av planen. Christel Power er nå i full sving med å lære portugisisk og ta førerkort. Til sommeren drar hun tilbake til Brasil for å bo der og jobbe i gatebarnprosjektet.



Låse blikket på Gud

Etter at hun ble frisk, har Christel tenkt mye på hva hun har lært i de 16 årene hun var syk.

- Jeg er overbevist om at Gud er kjærlighet og at han aldri påfører noen noe vondt, men jeg tror han tillater det noen ganger. Ikke for å straffe oss, men for å trene oss, sier hun.

- I kampen for å overleve livets motgang, er min erfaring at man ikke skal legge for mye vekt på følelsene, for følelser går opp og ned. Hvis man skal analysere alt som skjer, så blir man sprø. I stedet må man låse blikket på Gud og på de løftene han gir og sette èn fot foran den andre. Vil du nå målet ditt, må du gå selv, men faller du, vil Gud ta imot deg.


DAGEN