Bistand og markedet

Dersom utviklingslandene økte sin andel av verdenshandelen med bare èn prosent, ville det bety et løft tilsvarende en femdobling av bistanden. Selv om det går i riktig retning, går det for sakte. Vi må derfor se på hvordan også de fattigste raskere kan inkluderes i verdensøkonomien.

Å redusere eller fjerne tollbarrierer og subsidier i de rikeste landene ville vært et stort og viktig skritt på veien. Men en handelsliberalisering vil sannsynligvis ikke være nok i seg selv.

De minst utviklede landene har allerede tollfrihet på varene de eksporterer til Norge. Likevel er vår import fra disse landene forsvinnende liten. Vi bruker ikke mer enn 1,7 milliarder kroner i alle disse femti landene til sammen – fire promille av alt vi importerer.

Handelsliberalisering og åpne grenser er nok nødvendige betingelser for utvikling, men de er ikke tilstrekkelige. Det trengs mer enn frihandel alene for å løse fattigdomsproblemet. En av de aller viktigste ingrediensene i en raskt voksende økonomi er velfungerende markeder.

«Velfungerende markeder» høres kanskje enkelt ut, vi hører jo ofte om hvordan markedet fungerer best når det overlates til seg selv. Men bak gode markeder ligger det infrastruktur og institusjoner vi i den rike delen av verden tar for gitt, men som mange utviklingsland fortsatt mangler. Det kan være slikt som konkurransemyndigheter, eiendomsrettigheter eller kontrollinstanser.

La meg ta et eksempel: Et land som Uganda (som jeg for øvrig selv nylig besøkte i egenskap av styreleder i Norfund) har fra naturens side gode forutsetninger for å produsere kjøtt, men mangler grunnleggende systemer for å kontrollere og kvalitetssikre varene. Det betyr ikke nødvendigvis at varene er dårlige, men at man ikke kan bevise at de er gode. Siden norske forbrukere stiller høye krav til kjøttet, blir eksporten minimal.

Det Uganda trenger er ting norske bistandsorganisasjoner burde ha gode forutsetninger for å hjelpe til med. De kan kombinere erfaringer fra utviklede land med kjennskapen til hvordan de fattigste landene fungerer i dag, og på den måten tilpasse institusjonene til gjeldende normer og regler «på bakken» i utviklingslandene.

Man har nemlig forsøkt å innføre «våre» institusjoner i utviklingslandene tidligere, men disse mellomstatlige eller overstatlige tiltakene blir alt for ofte styrt ovenfra og ned og mangler rotfeste i befolkningen. Jeg tror bistandsorganisasjonene lettere kan jobbe nedenfra og opp, og dermed basere institusjonene på eksisterende ordninger. Eiendomsrettigheter og eksportkontroll ble jo ikke «innført» i Norge heller, de ble skapt av enkeltmennesker som svar på utfordringer man møtte.

Når bakenforliggende og grunnleggende infrastruktur og institusjoner er plass, er man ett viktig skritt nærmere et næringsliv som også kan konkurrere på verdensmarkedet.

Hvis dette er så selvklart, hvorfor spiller ikke bistandsorganisasjonene en større rolle her allerede?

Jeg tror det kommer av to ting. For det første har mange av de tradisjonelle organisasjonene ofte fokus på tiltak som likestilling, urfolks rettigheter og miljøvern. Disse tiltakene er uten tvil både gode og viktige, men de er ikke de mest effektive når man skal bekjempe fattigdom, fordi de ofte behandler symptomene på fattigdom heller enn årsakene til den. Jeg tror vi trenger et skifte mot mer «ren» fattigdomsbekjempelse, der næringsliv, industri og handel er prioriterte mål.

Med et slikt fokus kan vi endelig oppnå varig økonomisk vekst i de aller fattigste landene. Som vi har sett i den rikere del av verden vil vekst være effektivt også for å nå viktige mål som likestilling, rettigheter og demokrati.

Den andre delen av svaret på hvorfor mange bistandsorganisasjoner ikke bidrar til bedre markeder, er en viss mistro til markedet, av og til en ren avvisning av handel som et middel for å redusere fattigdom. Den største av organisasjonene (målt i tilskudd fra Norad), Kirkens Nødhjelp, har gått kraftig ut mot den nå fallerte utviklingsrunden i Verdens Handelsorganisasjon, i motsetning til de fattigste landene selv, som beklager utfallet. Den nest største, Bistandsnemnda, var kritisk til tidligere bistandsminister Hilde Frafjord Johnsons «knefall for markedsøkonomi».

Dette er besynderlig, all den tid det etterhvert har utviklet seg en bred enighet om at velfungerende markeder er nødvendig for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Selv globaliseringskritiske økonomer som Erik S. Reinert og Dani Rodrik mener at en viss grad av markedsinsentiver må til, og både utviklingssminister Solheim og Norad mener at endringer i internasjonal handel, markedsadgang og investeringer «trolig er viktigere enn bistand».

Flertallet av ekspertene er enda mer positive til liberalisering, og mener at også utviklingslandene bør fjerne egne handelshindringer, blant annet fordi mange av deres viktigste markeder er i andre utviklingsland.

Jeg er positivt innstilt en slik liberalisering, men mitt fokus her er at uansett hva de fattigste gjør i forhold til import, er det ingen gode argumenter for at de ikke bør øke sin eksport. Det oppnås raskest når man kombinerer fjerning av rike lands barrierer med utvikling av bedre markeder i utviklingslandene. Det er ikke enkelt, men bistandsorganisasjonene kan spille en viktig rolle.

FRISPARK

Kristin Clemet

Leder i Civita