Ber oss huske kvinnene i Sentral-Asia

Hun har reist til steder som få andre våger å dra til for å oppmuntre forfulgte kristne. Denne uken var hun i Norge.

Det sies at hun gråt seg gjennom heleUsbekistan, den første gangen hun besøkte landet i 1995. De første tårene skyldtes kanskje redsel, fordi flyet hun tok til hovedstaden Tashkent så ut som det var modent for skraphaugen. Senere gråt hun da hun så hvor tøffe forhold usbekerne levde under, og hvor bitre de var etter kommunismens fall.

– De innså at de var blitt løyet for i årtier. Folk følte seg sviktet av sine ledere, sier kvinnen som velger å kalle seg «Ester». Hvilket navn som står i passet hennes, vil hun ikke røpe for at hun fremdeles skal slippe inn i lukkede land. I en alder av 66 er hun stadig på reisefot.

Tilfeldigheter

Ester er i dag seniorrådgiver for Sentral-Asia forOpen Doors, som driver et internasjonalt arbeid for forfulgte kristne. Denne uken var hun gjest hos organisasjonens norske avdeling,Åpne Dører, for å tale på møter i Ålgård, Bergen og Trondheim.

Tidligere har hun vært region­direktør for Sentral-Asia, og i en periode også for India og Latin-Amerika. Hun er en av organisasjonens mest erfarne medarbeidere.

At nettopp hun skulle involvere seg i organisasjonen som ble stiftet av den hollandske bibelsmuglerenBroder Andreas var ganske likevel tilfeldig. Hun søkte jobb som personlig assistent for general­sekretæren i 1989, fordi hennes egen mann var kunstner og familien trengte en fast inntekt.

Overveldet

Open Doors vokste frem av et arbeid blant forfulgte kristne i Sovjet­unionen. Ester begynte i jobben samtidig som kommunismen falt og grensene ble åpnet.

– Arbeidet i Øst-Europa sluttet fra én dag til en annen, og vi måtte ta hele arbeidet opp til ny vurdering.

Noen av medarbeiderne rettet blikket mot Midtøsten. Selv var hun nysgjerrig på de nye, muslimske sentral-asiatiske statene. Ledelsen støttet henne og bad henne undersøke hvilke behov de kristne hadde.

Slik endte hun på et skranglete fly til Usbekistan, landet som nettopp har mistet sin president gjennom 25 år, Islam Karimov. Hun ble sendt på egenhånd uten å kunne et ord russisk, og de som hentet henne på flyplassen kunne like lite engelsk.

– Men jeg hadde noen navn og adresser, og fant etter hvert folk som kunne tolke, sier Ester, som ble overveldet av gjestfriheten usbekerne møtte henne med. Selv om mange var fattige og levde under vanskelige forhold, inviterte de venner og naboer og laget fest til ære for henne.

Hun presiserer at alle hadde hatt det vanskelig i det kommunistiske Sovjetunionen, kristne såvel som muslimer. I årene etter kommunismens fall fikk folk en ny frihet, men Ester opplevde samtidig at det var et mørke i folks hjerter.

– Du kunne nesten føle det fysisk. Folk virket fortapt, som får uten hyrde. De var desperate, sinte og bitre fordi de var blitt manipulert og løyet for av sine ledere i så mange år. Noen av dem hadde sittet i årevis i Gulag, de sovjetiske fangeleirene.

– Selv ble jeg overveldet av medynk for dette folket, sier hun.

En høyere pris

Ester har jødisk bakgrunn, men fikk ingen jødisk oppdragelse og ble kristen på selve bryllupsdagen sin.

– Jeg tror at den jødiske bakgrunnen min gjør at jeg har kunnet identifisere meg sterkt med forfulgte kristne. Det har gjort meg åpen og sensitiv. Og selv om frelsen er fri for alle, innser jeg at noen mennesker må betale en høyere pris enn andre.

I en kort periode etablerte mange internasjonale organisasjoner seg i Sentral-Asia, også ­kristne. Men på slutten av 1990-tallet kom omslaget. Ester forteller at dette var etter borgerkrigen mellom islamister og kommunistiske ledere i Tajikistan. Under påskudd av at de fryktet islamsk terrorisme, begynte sentral-asiatiske ledere å stramme inn borgernes frihet. Dette rammet i økende grad de kristne, og ikke minst de som konverterte fra islam.

Isolasjon

– I dag er mange av landene i Sentral-Asia «lukkede land», sier Ester.

Det har ikke hindret henne i å reise. Hun har en dyp overbevisning om at det er viktig å besøke små, utsatte kristne kirker.

– Djevelen bruker isolasjon som en strategi for å få mennesker til å miste håpet. De tror at de er glemt, at ingen bryr seg. Til slutt kan de bli så desperate at de mister troen eller ikke orker å leve lenger.

– Derfor er det så viktig å reise og besøke folk. Vi må sitte sammen med menneskene, lytte til historiene deres og vise at vi bryr oss, sier firebarnsmoren som imponerte medarbeiderne sine da hun reiste til Tsjetsjenia med livvakter mens krigen var på det verste. Målet for reisen var å sette mot i en liten baptistmenighet der pastoren var blitt kidnappet og drept av opprørere.

80 prosent kvinner

Når Ester kommer til Norge er det for å inspirere Åpne DørersWomen til women-­grupper, selv om møtene også er åpne for alle andre interesserte.

– Hva ønsker du å si til dem?

– Jeg vil fortelle dem om kvinnene i kirkene i Sentral-Asia. Selv om flere menn stadig kommer til, er 80 prosent av de kristne kvinner. Mange av dem har naturlig nok ikke kristne ektemenn. Enkelte av dem blir voldtatt og slått, men har likevel fantastiske vitnesbyrd om tro. Som kristne kvinner i Vesten har vi mye å lære av dem, men også mye vi kan dele. Vi er velsignet med utdanning, gode hjem og mye frihet. Det minste vi kan gjøre er å ikke glemme dem.