Bekjennelsesplikten utfordres fra to kanter

Kristelig Folkepartis bekjennelsesplikt - den paragrafen i partiprogrammet som krever at alle KrF-tillitsvalgte er bekjennende kristne - blir igjen utfordret.

Denne gangen skjer det fra to sider samtidig.
For det første har Skartveit-saken i Stavanger ført til en debatt om homofile som lever i partnerskap kan ha verv i partiet. I den saken ser det ut til at partiledelsen har landet på det synet at bekjennelsesplikten ikke er til hinder for at homofile partnere kan få tillitsverv.
Det er en holdning vi mener det er grunn til å sette et stort spørsmålstegn ved. Vi forstår til en viss grad argumentene om at det er vanskelig å sette opp en slags ?syndekatalog? som skal diskvalifisere fra tillitsverv i KrF. Men noen prinsipper må man ha i et kristent parti, ihvertfall når man har en bekjennelsesparagraf . Å inngå homofilt partnerskap er uforenlig med en kristen bekjennelse. Da har man gjort et bevisst valg om å leve på en måte som er i strid med Bibelen og den kristne tro. Hvis KrF aksepterer at homofile partnere kan få tillitsverv i partiet, vil det derfor etter vår mening være en svekkelse av bekjennelsesparagrafen.
Den andre utfordringen kommer fra et kanskje litt mer uventet hold. I kjølvannet av stortingsrepresentant Lars Rises valgkamp i det islamske miljøet i Oslo, strømmer det nå inn muslimske medlemmer i KrFs fylkeslag i Oslo. I følge Vårt Land kan det fylkeslaget snart bestå av 40 prosent muslimer. Lederen for Oslo KrF, Jens Jørgen Lie tar nå til orde for at partiet må ta en debatt om ikke også muslimer bør kunne velges inn i tillitsverv i partiet.
Fra muslimsk KrF-hold blir det i Vårt Land argumentert med at bekjennelsesparagrafen bør endres. I stedet for krav om kristen tro bør det stå at ?alle som tror på Jesus? kan ha tillitsverv i partiet. For det gjør jo muslimene også, hevdes det.
Dette er en avsporing av debatten. Det er en uoverstigelig forskjell mellom å tro at Jesus var en profet og det å tro at han er verdens frelser som døde og oppstod for alle menneskers synder. Den ene troen fører til evig fortapelse, den andre til evig salighet.
Det er bekjennelsesplikten som gjør partiet KrF så spesielt. Det gjelder både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Vi har mange kristendemokratiske partier av både lyse- og mørkere blåfarve nedover i Europa. Men KrF har alltid skilt seg ut fra disse.
Og det er ikke bare de kulturelle ulikhetene mellom luthersk og katolsk kristendom som har skapt forskjellen mellom KrF og for eksempel de tyske eller italienske kristendemokratene. Hovedforskjellen ligger i bekjennelsesplikten. Den som stemmer på KrF, kan være trygg på at partiet representeres av bekjennende kristne på alle nivåer. Slik har det vært siden partiet ble stiftet i 1933, og slik bør det fortsette.
Så er det selvfølgelig glede i KrF-hovedkvarteret i Kongens gate i Oslo over at partiet nå når ut til nye velgergrupper. Men man må huske på at den fremgangen partiet har hatt de siste årene ikke har kommet fordi man har tonet ned den kristelige profilen. Mange har tillit til partiet nettopp på grunn av sikkerheten for alle de tillitsvalgte i partiet er bekjennende kristne. Dette gjelder nok også mange som selv har et noe mer distansert forhold til troen.
Vi tror derfor at sjansene er større for at KrF vil tape stemmer enn vinne oppslutning på å tukle med bekjennelsesparagrafen.