Arven fra Wesley

I år er det tre hundre år siden John Wesley ble født. Han er vel verdt å minnes, ikke bare fordi han red en distanse på ti ganger rundt jorden som reisende evangelist i Storbritannia, skriver Asbjørn Kvalbein i ukens nettleder.

Han er heller ikke verdt å minnes bare fordi han rakk å skrive ca. 230 bøker og småskrifter om en mengde emner ? og holde over 42.000 taler. Heller ikke bare fordi han ble opphavsmann til en verdensvid kirke ? Metodistkirken. Jeg vil først og fremst tenke på ham som en vekkelsens mann, en brennende kristen, vel verdt å ha som inspirator. En forsker har karakterisert ham som en av de mest energiske kristne kirkehistorien har sett.

Barn nr. 15
John Wesley ble født som barn nummer femten i en søskenflokk på nitten. Hans mor Susanna ? vel bevandret i gresk, latin og fransk ? sørget for å ha en ukentlig sesjon med hvert enkelt barn, med samtale, undervisning og bønn. John var skoleflink, fikk høyere skolegang og ble utdannet prest i Oxford. Han hørte hjemme i den puritanske åndsretning, en engelsk parallell til den tyske pietismen. Den hadde fått grobunn ikke minst fordi England på denne tiden opplevde et åndelig og moralsk forfall.

Sammen med sin yngre bror Charles og den berømte vekkelsespredikanten George Whitefield ble John med i en gruppe som arbeidet for åndelig fordypning. Utenforstående kalte den ironisk for «Den hellige klubben». De møttes til bønn, faste, bibelstudium og selvprøvelse. Men de drev også hjelpearbeid blant fattige, besøkte fengsler og underviste forsømte barn.

En reise til USA som misjonær blant indianere var ikke særlig vellykket. Først i 1738 regnet John med at han ble skikkelig omvendt ? ved å lese Luthers forord til Romerbrevet, der reformatoren kortfattet forklarer hva evangeliet, nåden og rettferdiggjørelsen egentlig innebærer. «Det behaget Gud å tenne en ild som jeg tror aldri skal slukkes,» skrev han.

Grundig
Etter et møte med misjonslederen grev Zinzendorf i Tyskland hadde han klart for seg sitt livskall: «Å reformere nasjonen, særlig kirken, og spre Skriftens hellighet over hele landet.» Han mente å ha fått et apostolisk oppdrag som misjonær til sitt eget folk. Kallet hans ble å fremme en praktisk og hverdagsnær kristendom.

Det var i dette arbeidet han viste sine systematiske evner, slik at tilhengerne hans ble kalt metodister. Han skrev dagbok, og derfor har ettertiden full oversikt over alle aktivitetene hans. John var en kortvokst energibunt, og selv på sine eldre dager kunne han gå 40 kilometer på en dag, eller sitte til hest i åtte timer. Prestene viste motvilje mot den nye vekkelsen, så John konsentrerte seg om å holde friluftsmøter ? Camp meetings. Det ga stor fleksibilitet, men var naturligvis slitsomt.

Wesley var ikke følsom og ildfull som sin kamerat George Whitefield, men han talte ut fra grundig lærdom, logikk og vilje. Likevel slo han an, ikke minst i arbeiderklassen. Blant tilhørerne kunne det være sterke følelsesmessige reaksjoner og opprør fra demoner, noe som Wesley selv var like overrasket over som alle andre.

Klar forkynnelse
Den klare forkynnelsen mot synd og ugudelighet vakte vrede blant gatens folk, og flere ganger ble Wesley offer for rå overfall. Selv ble han nesten drept, bombardert med råtne egg, steinet og overøst med søle. Noen av tilhengerne hans ble faktisk tatt av dage. Men mange som kom til møtene for å spotte, omvendte seg og ble med i vekkelsen.

Han skrev flere typer bøker: Forsvar for den kristne tro og sitt eget arbeid, om åndelig vekst og utvikling, til formaning, oppmuntring og rettledning.
Etter hvert ble det dannet en mengde metodistgrupper ut over hele Storbritannia, de dannet en slags kristelig organisasjon, og først etter hans død ble metodistene et eget kirkesamfunn. Broren Charles ble en av kirkehistoriens største salmediktere og sang den nye vekkelsen inn i hjertene.
På slutten av sitt liv ble John Wesley svakere. En og annen morgen hendte det at han ikke kom opp før 5.30. Som oftest var han på sine knær kl. 4. På sine eldre dager kunne han ikke preke mer enn to timer daglig, fortelles det.

Inspirerende trekk
Det fins flere svake sider ved den tidlige metodismen. Ved 300 års jubileet vil jeg bare peke på noen inspirerende trekk ved John Wesley:

Når noen får en sterk opplevelse av evangeliet, kan det virkelig forandre mennesker radikalt, slik at de setter markante spor etter seg. Det har skjedd før, det kan skje igjen.

Den lille gruppen, der noen møtes til bibelstudium, bønn, bekjennelse og tjeneste, er et tidløst virkemiddel for Guds Ånd og kristen fornyelse.

Enhver vekkelse vokser fram av og styrkes ved et aktivt litteraturarbeid. Til hvert møte hadde Wesley med seg én ny boktittel, som han solgte og ba folk lese. Det ble som en kristelig bokklubb. Femti av bøkene hans er spesielt skrevet som en slags bibelskole i bokform.

Wesley forkynte til helliggjørelse i hjerte og liv. En slik tale gjør inntrykk på både kristne og ikkekristne.

Hans forhold til penger er forbilledlig. Forfattervirksomheten ga ham store inntekter, men han ga det bort, under mottoet: «Tjen alt du kan, spar alt du kan, gi alt du kan.»

I sin kamp mot slaveriet var han langt forut for sin tid. Han bekrefter at vekkelse og sosialt ansvar som oftest har gått hånd i hånd.

Asbjørn Kvalbein