Alt for Norge – i britisk uniform

Rolf Christophersen var motivert av kjærlighet til Norge da han vervet seg til militær innsats under krigen.

Når markeringen for fredens, frihetens og demokratiets seier markeres i Sjømannskirken London i dag, er den britisk-norske 93-åringen en selvskreven gjest.

Foreldrene hans var norske, men hadde flyttet over Nordsjøen. Han ble født i London i 1921.

– Jeg har alltid hatt norsk statsborgerskap, forteller Christophersen til Dagen på en østlandsdialekt uten spor av engelsk aksent. I hjemmet snakket de alltid norsk.

Ble pilot

Etter at Tyskland inntok Norge i april 1940, meldte Rolf Christophersen seg frivillig til tjeneste for de britiske styrkene. I utgangspunktet ønsket han å bli offiser i marinen, men veien til sjøs viste seg å være stengt siden han ikke var britisk statsborger. I flyvåpenet var det derimot en åpning. Han fikk opplæring som pilot.

– Følte du at du kjempet for Norge?

– Absolutt, svarer Christophersen.

Selv om det var sparsomt med informasjon å få fra Norge under krigen, visste han landet der han hadde røttene sine, ikke kunne klare seg på egen hånd mot nazistene.

– Jeg ville helst fly på norskekysten, men i stedet ble det mest i Middelhavet, blant annet Malta og Egypt, forklarer han.

Etter innsatsen som bombeflyger i middelhavsområdet, ble han overført til transportflygning mot India.

Briter imponerte

– Var du optimist med tanke på utfallet av krigen?

– Jeg tror ikke noen av oss tenkte at vi ikke skulle vinne, særlig ikke etter at vi slo tyskerne i Nord–Afrika, sier Christophersen.

Han synes også at det britiske folk viste en imponerende styrke da London kom under angrep fra luften i 1940.

– Vi skal ikke glemme at britene sto alene da. USA var ennå ikke gått med i krigen, sier Christophersen.

Han minnes ikke at han var redd som krigsflyger.

– Når man deltar, tenker man ikke sånn, sier han, og tror dette også har med ungdommelig optimisme å gjøre.

Sjømannskirken

De siste årene har frigjøringsdagen 8. mai vært markert med gudstjeneste og lunsj i Sjømannskirken i London. Det skjer i sammenheng med at forsvaret har valgt å bruke dagen til å hedre Norges krigsveteraner og de falne. Det legges dessuten ned krans ved monumentet over de falne uteseilerne fra første verdenskrig, som står like foran inngangen. Til høsten skal det også komme på plass en minneplate for de falne etter andre verdenskrig.

Sjømannskirken har gjennom hele livet vært et viktig sted for den nå pensjonerte direktøren.

– Jeg var med i prosesjonen da kirken ble åpnet i 1927, forteller Christophersen, som da var fem år gammel.

Veteranlunsj

Flere veteraner fra andre verdenskrig som har vært bosatt i London møttes gjennom en årrekke til en månedlig lunsj i Sjømannskirken. Nå er det noen år siden det ble slutt på disse lunsjene, siden de var få igjen.

– Vi snakket ikke om krigen, sier Rolf Christophersen.

Men han opplevde det positivt å ha fellesskap. Generelt mener han man knapt kan overvurdere hvor viktig Sjømannskirken i London har vært for å holde kontakt mellom nordmenn i metropolen.

Under krigen var kirken spesielt betydningsfull. Da var kong Haakon og kronprins Olav også ofte innom. Selv fikk Christophersen et privat møte med kong Haakon etter at han kom tilbake fra oppdrag i Middelhavet. Senere var Christophersen i mange år formann for kirken og møtte både kong Olav og kong Harald under deres besøk i kirken. Gjerningen som pilot la han imidlertid raskt på hyllen etter krigen, bortsett fra litt fritidsflygning. Arbeidet sitt har han hatt i forretningsstrøket City of London.

Milorg–veteran

Ved et annet bord i Sjømannskirken sitter en annen trofast kirkegjest som har erfaring fra kampen mot nazismen. Roy Hallan fra Mjøndalen slo seg ned i England først på 1960–tallet, men var aktiv i Milorg på slutten av krigen. Da var han nettopp ferdig med gymnaset. Men også han hadde på et vis forbindelse til britene allerede da. Han var nemlig med på å ta imot våpen som de slapp ned fra fly.

– Det jeg gjorde, var bare en bagatell, sier Hallan.

Men han opplevde det helt naturlig å engasjere seg når han så hva nazistenes frammarsj førte til for mennesker og fedreland.

– De første månedene jeg var med, hadde vi fortsatt håp om alliert invasjon. Det var umulig å jage tyskerne ut på egen hånd, sier Hallan.

Minnene fra 8. mai og 17. mai 1945 er fortsatt sterke.

– Man kan aldri oppleve maken igjen, sier Hallan.

Han husker at Milorg–folkene gikk ned til bygda for å holde ro og orden. Det var en viss frykt for at noen skulle prøve å straffe tyskernes medløpere på egen hånd, men heldigvis gikk alt rolig for seg.

Konge og matros

Sjømannsprest Torbjørn Holt mener erfaringene fra krigen har knyttet sterke bånd mellom Norge og Storbritannia.

– Vi hadde ikke klart oss uten britene. London var det frie Norges hovedstad. Samtidig var Norges bidrag ikke ubetydelig, gjennom at den norske handelsflåten ble holdt unna tysk kontroll, påpeker Holt.

Skipene ble samlet i statsrederiet Nortraship som bidro på alliert side.

Under krigen kunne det til tider være svært folksomt i Sjømannskirken. De siste 17. mai–feiringene i krigsårene ble derfor holdt i St. Pauls–katedralen, med over 2.000 mennesker til stede.

– Sjømannskirken var det eneste miljøet der alle kunne komme, fra matroser til kongen, sier Holt.