Albert valgte trossporet – og fotballen

I den nye TV-serien Tenåringenes hemmelige liv har Albert (18) en indre kamp med seg selv.

Albert Neziri er talentfull. Han er aktiv og utadvendt og full av ideer. Dessuten er han det i beina. Han er god både i dans og fotball. De mange mulighetene han har, skaper også utfordringer. Hva skal han velge? Og hva skal være bestemmende for hva han velger? Skal hans muslimske tro spille en rolle når han bestemmer seg?

Albert er født og oppvokst i Norge og norsk som noen. Likevel er han også makedonsk albaner, en del av hans identitet som også innebærer en sterk muslimsk arv.

I TV 2s nye serieTenåringenes hemmelige liv, som starter fredag, får vi se hvordan Albert løser situasjonen.

Full innsikt

I serien gir oss innsikt i livet til 21 ungdommer. De lever livet sitt for åpent kamera. TV 2 inngikk en avtale med dem om full tilgang til mobiltelefonene deres og har fått se hva de gjør på sosiale medier gjennom fem måneder i fjor høst. Fjernsynskanalen har også fått se all kommunikasjon med venner via SMS og chattekanaler.

– Vi ønsker å vise hvordan det er å vokse opp i dag, spesielt med tanke på den raske teknologiske utviklingen og sosiale medier. Vi har laget en serie som følger dem tett og gjenspeiler deres hverdag, sier programdirektør Jarle Nakken til TV 2s nettside.

– Hvordan har det vært å bli kikket i kortene sånn som du er blitt i flere måneder?

– Det varte ganske lenge, så det ble mye til slutt å konstant skulle dele informasjon og være så åpen. Men jeg opplever at det har vært greit. Jeg er glad for opplevelsen, sier Albert.

Brytningstid

– Serien forteller om en brytningsperiode i livet ditt. Du tar et radikalt personlig valg?

– Ja, troen min er noe mange er litt nysgjerrige på. Når vi er tenåringer, er vi litt usikre. Vi er i en overgangsfase, og det er litt av hvert som skjer, sier Albert, som synes serien gir en god framstilling av troen hans.

– Jeg er ikke på samme sted nå som da. Jeg ser litt mildere på ting nå og er ikke så opptatt av alle reglene, sier han i solskinnet på benken utenfor Bjerke videregående skole i Oslo hvor han er sisteårs­elev.

Rundt oss svirrer Sim Bacolod (17) for å forevige intervjuet med den kristne dagsavisen Dagen.

– Han er bestevennen min, sier Albert om Sim, som også er med i TV 2s serie. Han har som mål å bli fotograf.

Dropper dansen

Midt i serien bytter Albert fag fra Toppidrett fotball til Toppidrett dans – og tilbake igjen.

– Var det et vanskelig valg?

– På den tiden var det litt ulike faktorer som spilte inn. Det handlet om fotballklubben min og hvilke muligheter jeg fikk. Jeg var litt usikker, sier han og forteller at han var med i et danseprosjekt på skolen for et par år siden. Da sjansen til å bli med på et nytt prosjekt på videregående, sa han ja, for han liker å danse.

Samtidig begynte han å spille fotball for Lyn. De ville ha ham i juniorstallen. Det ser Albert som et godt karrieresteg. Han tror han kan nå et stykke med stor innsats og hardt arbeid. Ambisjonene er der.

Et stykke ut i danseprosjektet slutter Albert.

– Jeg er ikke helt på det stadiet nå, men der og da var det et radikalt perspektiv jeg hadde. Da måtte jeg kutte ut dansinga. Jeg følte at jeg ville opprette en spirituell tilhørighet til meg selv og religionen. Jeg gikk mye i detalj og fulgte litt flere religiøse regler enn jeg gjør nå, sier Albert, som alltid har vært interessert i religion. Likegyldig har han aldri vært.

– Jeg trengte litt avstand fra sekulær musikk og jenter, og da kunne jeg ikke ha fysisk og sosial kontakt med dem sånn som før. Det kræsjet liksom, sier han og fortsetter.

– Jeg har stor respekt for religionen min. Den har formet meg som person, og jeg vil ta gode moralske valg i livet. Derfor vil jeg være en relativt praktiserende muslim, sier Albert, som samtidig drar litt på det. Han vil framstå litt mindre streng enn han kanskje gjør i serien.

– Jeg var og er i en dialog med meg selv om dette, men også med andre når det oppstår muligheter til det. Da lærer jeg nye ting, og det hjelper engasjementet mitt. Jeg får mer og mer interesse for religion. Jeg leser en del, og så har jeg venner som er blitt mer praktiserende.

– Hva mener du med det?

– Jeg går i moskeen, og jeg treffer andre og snakker med dem. Vi deler hverandres opplevelser.

Funnet seg selv

Nå føler Albert at han har funnet seg selv og har et bedre forhold til troen sin for hver dag som går.

– Jeg føler at jeg har de gode trekkene fra religionen min med meg.

– Hva er det?

– Jeg deltar i frivillighetsarbeid og veldedighet, og jeg prøver å få med de andre gutta på å være med å forbedre sosiale forhold for andre.

– For dette er gode muslimske dyder?

– Ja, og jeg opplever at jeg har respekt for de eldre og for familien. Det er en del av dydsetikken som jeg vil ta vare på.

– Har du noen gang tvilt på at det finnes en gud?

– Nei, jeg aldri tenkte det direkte. Men i tider hvor jeg har hatt det vanskelig, for eksempel hvis jeg er blitt skadet i fotballen, kan det hende at jeg er blitt demotivert. Men jeg har aldri tvilt på at Allah finnes.

Selv om det har vært vanskelig, har ikke Albert snakket med familien eller andre om det, på tross av at han har et åpent og godt forhold til foreldrene sine.

– Min pappa er åpen med alle ting, og opp gjennom årene er det skapt en tillit mellom meg og foreldrene mine som gjør at de stoler på meg. Og det gjør meg stolt og gir meg en gnist av glede. Vi har hatt et godt forhold til religionen hjemme, og det har aldri vært noe særlig strengt. De var kanskje litt overrasket da jeg begynte å ta religionen mer alvorlig, men de forstår at jeg vil vise meg som en best mulig person.

Ber fem ganger

– Ber du fem ganger om dagen?

– Jeg prøver på det. Men noen ganger har du et arbeid eller går på skole sånn at det kommer praktiske hindringer i veien. Det er ikke en unnskyldning, men det kan gjøre det vanskeligere.

– Reagerte vennene dine på at du tok troen din mer på alvor?

– Jeg har forståelsesfulle venner. Det var litt overraskelse hos dem. De spurte om jeg ikke hørte på musikk lenger. Det gjaldt både muslimer og andre. Det overrasket meg litt, men jeg har møtt mye toleranse og forståelse. Det har litt å gjøre med at jeg har en god tone med vennene mine. De er fornuftige personer.

Albert gjorde et kalkulert valg da han valgte bort dansen for å styrke troslivet sitt.

– Det er en form for glede i å danse, men jeg veide det mot alt jeg fikk ved å være praktiserende muslim, og da syntes jeg ikke at det var et offer. Det virker også inn at jeg hadde etablert meg så godt i fotballmiljøet og fant meg en klubb å spille i.

– Det sosiale betyr mye?

– Det betyr en del, og jeg kunne godt klare meg uten dansen. Men ikke uten fotballen, sier Albert med et stort smil.

Og altså ikke uten Allah heller.