Evangeliet i karismatiske sammenhenger

For hva er essensen i evangeliet? Jo, at det ikke står på oss. Men her har tingene så definitivt begynt å dreie seg om alt vi må gjøre.

Om hva en offisielt lærer er aldri så teologisk korrekt, er Jesus i praksis blitt et forbilde og en kanal til den himmelske verden. Alle prioriteringer tilsier at det ikke er å bli befridd fra syndens makt og konsekvenser som er menneskets største behov, men å oppdage og leve ut fra vår guddommelige hensikt og bestemmelse.

Gi meg Jesus! Menhvilken Jesus snakker vi om? Jeg stiller ikke spørsmålet for å provosere. Men svaret har store konsekvenser. Det er ikke det teoretiske svaret, i form av vår offisielle teologi eller bekjennelse jeg er mest opptatt av. Det avgjørende er hvilken Jesus vi forholder oss tili praksis.

Tapet av robust forankring i evangeliet er ofte like merkbart i karismatiske sammenhenger som ellers i kirken, selv om situasjonen her kanskje mest av alt er preget av forvirring og kryssende impulser. Jeg sier at et intenst fokus på gudsnærværet og Guds rike har flyttet koordinatene i det mentale skjemaet til mange karismatikere.

Det påvirker også oppfatningen av Jesus og evangeliet. Vi søker Jesus så han kan berøre, helbrede, fylle, styrke, lede og forvandle oss. Vi tilber Kongen som manifesterer sin makt og herlighet. Vi ber ham om å åpenbare mer og mer av seg selv. Vi ønsker å kjenne at han elsker oss så det griper vårt innerste.

Selvsagt er ikke noe av dette galt. Men det har skjedd noe foruroligende med prioriteringene. Tendensen til å legge monumental vekt påopplevelsen av Jesus her og nå - på den smaleste stripe av objektive trossannheter - er ofte til å ta og føle på.

Det er Jesus Kristushos oss,i oss oggjennom oss det aller meste har begynt å handle om. Selvfølgelig vet vi hva han allerede har gjortfor oss. Men saken er at vi nettopp forholder oss til det som en selvfølge. Det er noe vi sjelden oppholder oss ved særlig lenge.

At Jesus tok på seg tjenerskikkelse, ble oss mennesker lik, sonet våre synder og sto opp igjen, har på mange måter blitt den storebakgrunnsfortellingen. Korset og forsoningen er et referansepunkt, men har i det store og hele liten betydning for hvordan vi tenker og snakker om livet med Gud.

Det Jesus gjorde da han døde og sto opp for oss, er så å si adgangskortet til Guds rike, men er vi først innenfor, er det berøringen, inspirasjonen, kraften og ledelsen han gir vi er mest opptatt av.

Det legges nye, sterke lag med farge på det når innflytelsesrike karismatiske miljøer med stor vekkelsestørst setter mer og mer fokus på hvordan åndsfylte kristne som innvier seg, kan bringe himmelen til jorden: «Som Jesus da han vandret på jorden, skal Guds rike komme gjennom oss og skape transformasjon!»

Innpakningen kan tilsynelatende være veldig evangelisk. Et av favorittemaene er «vår identitet i Kristus»: Alt er fullbrakt og gjort ferdig av Gud! Gjennom Kristus er vi fullkomne og uten feil i Guds øyne! Men ser en nærmere etter, ligger nesten all vekten påde nye mulighetene dette har åpnet for oss. «Vår identitet i Kristus» betyr i praksis å ha Faderens velvilje og «favør».

Det vil si å ha fått tilgang til strømmen av kraft, kjærlighet og åpenbaring fra himmelen, så vi kan leve i det overnaturlige og gjøre det umulige mulig. Jesu død og oppstandelse har åpnet porten til å kunne leve fra en høyere posisjon og komme inn i den guddommelige hensikten med vårt liv.

Temaet synd og nåde er praktisk talt radert ut. Fordi Jesus har tatt et oppgjør med synden én gang for alle, skal vi ikke være opptatt av den, men konsentrere oss helt om å leve ut alle mulighetene Ånden gir oss. Når vi blir guddommelig forvandlet og Kristus manifesterer seg gjennom oss, vil vi skape radikal forandring i verden.

Ofte blir dette akkompagnert av gjentatte antydninger om at «the good old gospel» ikke er nok, at det finnes noemer vi ikke riktig har fått tak i ennå. «Kirken har altfor lenge forkynt et kraftløst evangelium!» sier en. «Guds rike må formidles med kraft!» Det snedige er hvordan slike formuleringer disponerer oss for å se smått på at evangelieter Guds kraft til frelse (jf. Rom 1,16).

Stadig oftere blir «evangeliet om frelsen» nå ogsåspilt ut mot «evangeliet om Guds rike»: Det tradisjonelle evangeliet (om frelsen) er bare opptatt av at enkeltmennesker skal bli frelst fra synd og komme til himmelen, sier en. Det skaper en tilbaketrekningsmentalitet, i motsetning til «evangeliet om riket», som handler om at Gud vil bruke brennende kristne til å forandre verden når de vandrer i det guddommelige og har lært seg å leve ut fra et himmelsk perspektiv.

Jesus forkynte selv «evangeliet om riket» og ville at Guds kongeherredømme skulle manifestere seg på jorden. Guds vilje skjer på jorden som i himmelen når de hellige bringer med seg hans forvandlende herlighetsnærvær. Men først må vi selv bli forandret ved at vi skjønner hvor stort potensial Gud ser i oss: «Når vi tror på Gud, blir vi frelst, men når vi forstår at Gud tror på oss, blir vi forvandlet.»

Hva er det egentlig som har skjedd her? På forskjellige måter insinueres det at evangeliet slik vi kjenner det, ikke holder. Det store Gud angivelig vil med oss nå, er å skape en forvandling som er noe annet og mer. Selve inngangsbilletten til himmelen er ordnet («når vi tror på Gud, blir vi frelst»), men vi trenger å bli transformert så vi kan begynne å operere kraftfullt i verden slik Gud ønsker det («når vi forstår at Gud tror på oss, blir vi forvandlet»).

Det samme perspektivet gjemmer seg i formuleringer som denne: «Å få oss til himmelen er på langt nær så vanskelig som å få himmelen inn i oss.» Skatten i «the good old gospel» nedskrives, kraften det har til å forvandle blir usynliggjort. I virkeligheten har en kapret kjerneordet i den kristne tro på en måte som slår bunnen ut av hva det handler om.

For hva er essensen i evangeliet? Jo, at detikke står på oss. Men her har tingene så definitivt begynt å dreie seg om alt vi må gjøre. «Evangeliet om riket», slik det blir forstått her, betyr at vi som kristne skal løfte oss til nye åndelige nivåer. Ingen skal være i tvil om at Gud vil øse ut sine velsignelser. Men egentlig fungerer de bare som et stillas, et klatrestativ; det er laget slik at det rekker opp til himmelen, men jobben med å komme opp dit må vi gjøre selv.

Og hvilken Jesus er det vi står igjen med? Det Jesus gjorde for oss da han døde på korset, svelges opp av det han nå vil gjøre med og gjennom oss. Om hva en offisielt lærer er aldri så teologisk korrekt, er Jesusi praksis blitt et forbilde og en kanal til den himmelske verden. Alle prioriteringer tilsier at det ikke er å bli befridd fra syndens makt og konsekvenser som er menneskets største behov, men å oppdage og leve ut fra vår guddommelige hensikt og bestemmelse. Det er nemligdet som skaper den store forvandlingen.

Mønsteret i dette ligner påfallende på gnostisismen, en parasitt på den kristne tro som kirken i de første århundrene kjempet intenst imot. Gnostikerne så på Kristus som en utsending fra en himmelsk sfære uten feil, en brobygger til den fullkomne himmelske verden, kommet for å gi overnaturlig støtte til mennesker som en slags underytende guddommer som trenger hjelp til å finne tilbake til sitt guddommelige opphav.

Gnostikernes Kristus gir overnaturlig åpenbaring og mystisk innsikt, han snakker om riket som er inni oss og utenfor oss, og om å kjenne seg selv så en forstår at en er et barn av Faderen. Men han kom ikke for å gi gjenopprettelse til Guds syndige og feilende skapninger ved å dø på et kors og stå opp igjen.



Utdrag fra boken «Ved en korsvei. Åpent brev til mine karismatiske venner» som denne uken kom på Luther forlag.