Det må være et mål å snakke sant

Uavhengig av eget ståsted i selve spørsmålet kan det ikke være likegyldig hvordan vi kjemper for det vi tror på.

«Den som slåss med feiren, blir selv svart,» heter det. Det er ikke alltid lett å vite hva slags kritikk og retorikk man bør svare på. Enten man er politiker, kristenleder eller har andre roller og verv.

Når kritikken går over i karakteristikker, når mennesker fremmer påstander om andres motiver uten å ha undersøkt de faktiske forhold, eller når kritikken er helt urimelig i relasjon til det saken handler om, da kan det være fristende å svare med samme mynt. Men som regel er det et godt råd å unngå akkurat det.

Den siste uken har den aldri sovende debatten om Kristelig Folkepartis profil og veivalg igjen fått nytt liv. Partileder Knut Arild Hareide ga sist fredag landsstyret en tydelig anbefaling om å undersøke mulighetene for samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Vi har på denne plass flere ganger tatt til orde for å gå motsatt vei, og gleder oss over den anbefalingen de to nestlederne i partiet gir med tanke på mulig regjeringsdeltakelse.

Uavhengig av eget ståsted i selve spørsmålet kan det ikke være likegyldig hvordan vi kjemper for det vi tror på. I dagens avis trykker vi et tankevekkende innlegg fra Jarle Haugland, daglig leder i Tro & Medier. Haugland er en vi gjerne lytter til, og i dag skriver han under den talende overskriften«Kjære sinte kristne, besinn dere!».

Med konkrete eksempler fra ulike kommentarfelt viser han til hvordan blant andre Knut Arild Hareide både har blitt gjenstand for uriktige og usanne karakteristikker, og også at han har blitt fradømt troen. Som om noe menneske har myndighet til å sette seg i Guds dommersete.

En slik uanstendig debattform stiller oss overfor flere krevende dilemmaer. På den ene siden spørs det som de som ytrer seg slik, overhodet er mottakelige for innspill, og om de er interessert i å debattere sin egen retorikk. På den annen side virker det som et umulig alternativ å lukke øynene for alt som sies med tanke på at alle skal ha anledning til å si det de mener.

Vi vet at ord har makt og at også de som snakker usant om sin neste bidrar til å prege det offentlige ordskiftet. Vi må også erkjenne at det i oss alle finnes krefter som får næring av fiendebilder og stråmannskritikk. Også blant dem som tilhører ulike slags eliter, finnes tendenser til å karakterisere sine meningsmotstandere på uforholdsmessige måter, for så å kritisere dem for standpunkter de ikke har. Det bor en populist i oss alle.

Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg kunne neppe vite hvilket apparat han satte i gang. Derfor kan vi ikke entydig legge skylden for forsøplingen av den offentlige debatt på Facebook. I realiteten har de sosiale mediene gitt oss en plattform slik at flere får del i samtaler som nok også fant sted før, men da med langt færre tilhørere. Likevel kan vi ikke oppgi sannhetsidealet.

Det må være et mål at det vi sier, både om saker og personer, er sant. Vi kan ikke nøye oss med å velge hvem vi heier på og så avfeie alle synspunkter fra dem vi ikke heier på. Og det er ikke likegyldig hvordan vi snakker om dem vi er uenige med. Om vi vil stå i sannhetens tjeneste, kan vi ikke bare kjempe for det gode. Vi må også kjempe med det gode.