Prester på tynn is

Fem svenske prester har utløst debatt ved å hevde at det finnes mer enn én vei til Gud. «Vår kirke må være åpen for andre religioner», skrev de i avisen Dagens Nyheter for et par uker siden. De fem prestene spør om kirken våger å forkynne at «jøder, kristne og muslimer vandrer mot samme Gud, hver og en på sin vei».

På denne bakgrunnen har de tatt initiativ til at representanter for andre religioner skal delta ­under noen av høstens gudstjenester i Storkyrkan i Stockholm. «Sammen med dem kommer vi til å ­reflektere over våre ulike veier til Gud og Guds ulike veier til oss», skriver prestene.

Les debattinnlegget i den svenske avisen: ” Vår kyrka måste vara öppen för andra religioner”

Ønsket om å fremme fred og forståelse mellom mennesker som ikke har ­samme tro, er på mange måter prisverdig. Fordommer­ og misforståelser om hverandre ­trenger vi å rydde av veien. Men ingen er tjent med å nedtone eller ­tilsløre faktiske forskjeller.

Budskapet og initiativet fra de fem prestene er utvilsomt tidsriktig, men det blir ikke av den grunn teologisk riktig. En kirke som skal tale med integritet og overbevisning, må først og fremst spørre seg hva den har fått åpenbart og overlevert om Gud. Da blir prestenes harmonisering dypt problematisk.

Islam, jødedom og kristendom har radikalt ­forskjellige versjoner av hva som skjedde med ­Jesus, påpeker teologen Stefan Gustavsson i et svarinnlegg til prestene i samme avis.

Gustavsson er generalsekretær i Svenska Evangeliska Alliansen og høgskolelektor ved NLA Mediehøgskolen i Kristiansand. Han etterlyser en samtale om disse spørsmålene som holder et høyere presisjonsnivå. I praksis mener han prestene legger hele spørsmål­et om sant og falskt til side.

En grunnforutsetning i klassisk kristen tro er at Gud har vist oss hvem han er i Jesus Kristus. Gud er selv blitt menneske, har levd et fullkomment liv, dødd for hele verdens synder og stått opp igjen for å gi evig liv til alle som vil ta imot. Å tro på ham er det eneste som kreves.

Alt dette blir avvist innenfor både jødedom og islam. Islam avviser til og med at Jesus døde på korset. Selv om vi deler troen på én gud, er vi ikke enige om hvem Gud er. Verken islam eller jødedom kan slutte seg til at Jesus Kristus er Herre og frelser, slik den kristne tro hevder.

For de første kristne var kjernespørsmålet nettopp hvem Jesus er. Kirkens tro sto og falt med at ­Jesus var Guds sønn, og at han var den eneste veien til Gud. De forkynte ikke at enhver blir salig i sin tro. Det gjorde at kristentroen møtte motstand, men også at den vant terreng.

De liberale kirkene, som Svenska Kyrkan utvilsomt tilhører, er i dag ­villige til å gå langt i å relativisere sitt eget trosgrunnlag. Tankevekkende nok er det likevel disse som strever med oppslutning og rekruttering.

Stefan Gustavsson påpeker med rette at den kristne kirke trenger å våkne av sin sløvhet og ta de store spørsmålene alvorlig. Den tiltakende kirkelige relativismen er ikke bare en intellektuell fallitt­erklæring, men også et svik mot kristne som også i dag må bøte med livet for å holde fast ved troen på Jesus som den eneste veien til Gud.

Biskop Halvor Nordhaug påpeker overfor Vårt Land at kristendommens forhold til andre religioner og forståelsen av hvem Jesus er kanskje er den viktigste tema­tikken de neste tiårene for teologien og kirken. Det tror vi han har rett i.