Kristne i media

Vår kollega Vårt Land tok tidligere i uken opp et tema vi synes er særdeles interessant. Det gjelder kristnes deltagelse i den offentlige debatten. Eller eventuelt mangelen på slik deltagelse.
Avisen tar utgangspunkt i TV 2s debattprogram "Tabloid". Vårt Land har beregnet at Kristen-Norge hadde 2,5 prosent av debattene i dette programmet i fjor.
Flere kommentatorer uttrykker overfor avisen at dette er et altfor lavt tall som burde vært mye høyere.
Det kan vi for så vidt være enig i. Og vi kan også stille oss bak den begrunnelsen Valgerd Svarstad Haugland gir i avisen om at "vi representerer jo en stor del av befolkningen".
Samtidig tror vi det er viktig å ikke komme med en altfor kraftig elendighetsbeskrivelse. Vi mener tvert imot å erfare en økt oppmerksomhet omkring religiøse spørsmål i norsk presse.
For bare få år tilbake var det mange som spådde at religion kom til å få en stadig mindre plass i det offentlige rom. Slik har det altså ikke gått.
Og det handler ikke bare om islam og islamisering. Men i kjølvannet av fokuset på den voksende fremmede religionen som har kommet hit, tror vi mange også stiller seg nye spørsmål om vår egen tro.
Hva er det som skiller Norge og vestlige demokratier fra muslimske diktaturstater? Det handler ikke bare om kultur, historie og demografi. I høyeste grad er dette også et spørsmål om religion. Det kristne kulturgrunnlaget har skapt en viss type samfunn, islam helt andre forhold.
Hva betyr det for landet vårt at godt over 90 prosent av befolkningen tilhører kristne trossamfunn? Hvilken betydning har det at Grunnloven angir kristen tro som statens offentlige religion? Og at den samme konstitusjonen kobler vårt kongehus til denne troen?
Selvfølgelig kan det påvises uheldige enkelthendelser der media ikke behandler kristne på en fair måte. Men vi mener det er feil å tro at mediene bedriver noen bevisst boikottaksjon mot kristne synspunkter og saker. Tvert imot finnes det eksempler på at det er sekulær presse som gjør kristensaker til store mediebegivenheter.
Det var ikke først og fremst DagenMagazinet og Vårt Land som gjorde Linda Austnes til kristenkjendis i 2005. Men NRK syntes tydeligvis dette grasrotopprøret mot avkristning var et så interessant fenomen at de ryddet beste sendetid for fembarnsmoren fra Giske på Sunnmøre.
I stedet for å irritere oss over manglende medieoppmerksomhet, er det nok mer fruktbart at vi som kristne stiller oss selv spørsmålet om det er noe vi selv gjør galt som medfører at Tabloid-redaksjonen ikke ringer oss.
Vi kan nemlig ikke se det på annen måte enn at dagens samfunnssituasjon gir kristne svært gode muligheter til å delta i den offentlige debatten. Hvis man ønsker. Og hvis man lærer seg noen grunnleggende ting om hvordan media fungerer.
For det første tror vi det er betydningsfullt at kristne ledere i større grad ser det som et mål å være synlig i mediene. Det er pressen som setter agendaen i samfunnsdebatten. Og hvis man ønsker å påvirke land og folk er det av stor viktighet at kristne ledere prioriterer å være til stede der meninger skapes og brytes.
Dernest er viktig skjønne mekanismene som styrer redaksjonene. Som kristne ledere er det selvfølgelig viktig å fremstå saklig. Å være balansert er kanskje en dyd. Men å gjøre rede for alle forbehold og avgrensninger er ikke nødvendigvis den mest effektive inngangsbilletten til debattstudioene.
Det er ikke farlig å spissformulere seg litt overfor journalister. De liker det. Og slikt blir det god radio, TV og avisoppslag av.
Her har vi alle i Kristen-Norge mer land å innta og mye å lære. Heldigvis har vi gode kompetansemiljøer som står rede til å gi råd. Organisasjonen Familie og Medier har bestemt seg for å tilby skolering av kristenledere og andre interesserte når det gjelder mediedeltagelse. Det er et prosjekt vi støtter.