Superligaen som kulturelt speil

Til en viss grad kan vi si at det var gode menneskelige trekk som vant frem da planene om en superliga denne uken ble torpedert.

Denne uken har fotballklubber som Liverpool, Manchester United og Arsenal blitt gjenstand for uvanlig mye negativ oppmerksomhet.

Det har de skyld i selv. Uken startet med nyheten om at et knippe av de største og rikeste klubbene i Europa ville etablere sin egen liga.

Modellen er ikke ukjent i USA, men fremmed i Europa. Og reaksjonene var sterke. Både Storbritannias statsminister Boris Johnson og Frankrikes president Emmanuel Macron engasjerte seg mot opprettelsen av den nye superligaen.

Når politiske ledere på dette nivået engasjerer seg i en sak om organisering av fotballturneringer sier det noe om at det også finnes et sterkt folkelig engasjement.

Det er vanskelig å forstå at de aktuelle klubbene så totalt kunne feilberegne responsen på initiativet.

Her kunne altså konsekvensene bli av de nevnte klubbene og flere til ikke fikk spille i sine hjemlige serier, ikke kunne være med i turneringer som Champions league, og at spillerne deres kanskje heller ikke fikk delta på landslag.

Dermed ville også EM og VM blitt påvirket. Det ville kort sagt endret hvordan fotballen er organisert. Og det betyr mye for mange mennesker.

Det er litt med fotball som det er med politikk, vi kan like eller mislike sider ved den. Men den står der likevel som en kulturell indikator, som en kilde til signaler om hva som betyr noe for oss.

Den enorme kommersialiseringen av fotballen sier noe om velstandsutvikling, samtidig som fotball og idrett for øvrig har vært en kilde til trøst og håp for mange mennesker i vanskelige situasjoner.

Når motstanden mot superligaen ble så sterk som den ble, sier det noe om at dette engasjerer også mange mennesker som ikke nødvendigvis besitter dybdekunnskap om formasjoner og tekniske disposisjoner på det grønne gresset - enten det er naturlig eller kunstig.

Pengejaget i fotballen oppstod ikke forrige uke, og det forsvinner ikke denne uken. Og det er sant, som kommunikasjonsdirektør Trygve W. Jordheim i KA sa til Dagen tirsdag, at «Markedet, det er vi».

Når spillere kjøpes og selges for milliardbeløp er det fordi det er mange nok som gidder å betale for gildet. Likevel er det noe fint ved det å observere motstanden mot en ytterligere privilegert stilling for de aller største klubbene.

For selv om det å rykke ned er alle lags skrekk, er det samtidig noe av det sjarmerende ved sporten - at man må spille seg til posisjonen på tabellen. Man eier den ikke for alltid.

Derfor var det mulig for «lille« Leicester å vinne serien i den øverste engelske divisjonen, Premier League, i 2016. De hadde neppe fått være med i superligaen.

Så til en viss grad kan vi si at det var gode menneskelige trekk som vant frem da planene om en superliga denne uken ble torpedert.

Det er også fint at ledelsen i ulike klubber nå åpent sier at de tok feil og at de ber om unnskyldning. Landslagstrener Ståle Solbakken sa til NRK torsdag at flere kommer til å miste jobben som følge av initiativet, og det kan han godt få rett i.

Men midt i den moralske tilfredsheten må vi likevel ikke glemme at forslaget kom som følge av en utvikling alle som ser på fotball har vært med på å berede grunnen for. Slik sett kan forslaget om superligaen også fungere som et kulturelt speil.