Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
leder
Moderne teknologi og gamle bønner
Del
Det er sant at «vanekristendom» kan høres negativt ut. Men det trenger det på ingen måte å være. Snarere tvert imot.

Nylig kunne vi her i avisen lese om ekteparet Anne Kristin og Sven Aasmundtveit som gjennom et knapt år har ledet morgenbønn på Facebook.

De hadde tenkt på det før pandemien rammet oss, men ideen skjøt fart i mars i fjor. Først spilte de inn 14 dager med morgenliturgi.

Men etter hvert kom det flere tilbakemeldinger som gjorde at de har fortsatt frem til nå. På mandag er det et år siden, og de har ikke gitt seg ennå.

De ber en fast morgenbønn fra 1. Peters brev, fremsider trosbekjennelsen, ber Fadervår og Martin Luthers morgenbønn før de leser dagens bibeltekst og synger en salme.

Når kriser oppstår, har mange av oss ofte nok med å forstå hva som skjer. Vaner blir endret, mønstre blir brutt. Vi kan ende opp med å bruke mye krefter på å finne ut av hvordan vi skal tilpasse oss.

Men noen klarer å snu seg raskere enn andre, og ser muligheter der andre ser begrensninger. Slik ble det for Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Slik har det også blitt for andre som har benyttet koronatiden til å utvikle digitale konsepter som har nådd langt flere enn dem som vanligvis setter sine bein innenfor en kirkedør.

Et eksempel på dette er også Den norske kirkes ord for natten, som har hatt svært mange seere.

Den siste tiden har flere satt ord på at de er virkelig trøtte av digitale gudstjenester.

Derfor har en del valgt å sette gudstjenestelivet på pause frem til vi kan møtes igjen på vanlig måte. Ingen ting av dette er umulig å forstå. Men noen har altså likevel klart å se nye muligheter.

Ekteparet Aasmundtveits morgenbønner ble til etter samtaler med menighetsfeller i Lørenskog frikirke. De kjente på dårlig samvittighet for manglende bibellesing.

Men etter hvert er det mange flere som har fått del i dem. De aller fleste av sendingene deres har blitt sett av 500-600 mennesker. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Et annet interessant trekk ved sendingene er kombinasjonen av moderne teknologi og eldgamle bønner. Det er en fascinerende kontrast.

«For vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge og styre våre føtter inn på fredens vei.»

Slik lyder det i en av bønnene for lørdagen i den nye tidebønnboken som Den nordisk-katolske kirke nettopp har gitt ut.

Men selve bønnen er slett ikke ny, den er et utdrag fra Sakarjas lovsang i Lukasevangeliet i Det nye testamente. Slik har kristne bedt gjennom århundrer.

I vår omskiftelige tid ser det ut for at flere fatter interesse for en bønnetradisjon som har fulgt Guds folk gjennom alle tider, nemlig at man ber bønner som er hentet direkte fra Bibelen.

Det har blitt sagt at Salmenes bok er kirkens fremste bønnebok, og det samme kan man si om de mange bønnene som finnes andre steder i Skriften.

For Martin Luther var tidebønner en selvsagt del av det kristne livet.

I den lille katekismen skriver han følgende: «Om morgenen når du står opp av sengen, skal du tegne deg med det hellige kors og si: I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Så skal du fremsi trosbekjennelsen og Fadervår, mens du kneler eller står.»

I Norsk salmebok fra 2013 finner vi også Norsk bønnebok som en integrert del. I en bønn for søndagen står det som følger: «Himmelske Far, la navnet ditt helliges, så ditt ord blir forkynt klart og rent, og vi ærer ditt navn i ord og gjerning. For riket er ditt, makten og æren i evighet. Amen.»

I vår moderne kirkevirkelighet er nedskrevne eller faste bønner fremmed for mange. Og det er lite tjenlig å sette opp kunstige motsetningsforhold mellom faste og spontane bønner.

Men mange har erfart at det er godt å kunne lene seg på noe man ikke har måttet formulere selv. Og bønnene danner en ramme om livet, hvor vi får legge dagen i Guds hender.

Enhver av oss møter dagen med både håp og bekymringer, med gleder og sorger, og ingen av oss vet hva dagen vil bringe.

Ikke minst i våre dager kan mange troende kjenne på uro over den åndelige utviklingen i samfunnet.

Da er det styrke i å kunne påkalle den Gud som lot soloppgangen fra det høye gjeste oss. Enten det skjer via Facebook, hjemme på soverommet eller andre steder.

For Guds rikes skyld er bønnens fellesskap med Gud mer fruktbart enn både sinne og engstelse overfor omgivelsene. Derfor er det grunn til å berømme ekteparet Aasmundtveit for det de allerede har gjort.

Det er sant at «vanekristendom» kan høres negativt ut. Men det trenger det på ingen måte å være. Snarere tvert imot.

tarjei gilje,vanekristendom,leder,lederartikkel,kristenliv,anne kristin aasmundtveit,sven aasmundtveit,bibelen,bønn