Politikere som påfører utenforskap

Det var ikke opplagt at dette skulle skje i Rogaland.

Det var ikke opplagt at Rogaland skulle stå frem som fronten i kampen mot tradisjonell kristen samlivsetikk. Nå trengs det varme hjerter og kloke hoder for å unngå at skyttergravene blir enda dypere.

I fjor vinter ble det kjent at Oppvekst- og utdanningsutvalget i Stavanger ikke ville støtte en fritidsklubb i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband. Det hjalp ikke at de ville gi et godt tilbud til ungdom, den teologiske profilen passet ikke for dem som skulle dele ut kommunale midler.

De siste ukene har vi kunne lese flere saker om at et kommunalt utvalg i Klepp kommune vil kutte støtte til organisasjoner som ikke innfrir visse kriterier.

«Organisasjonen må rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet», heter det i utvalgets innstilling som nå er på høring.

Denne uken ble det også kjent at NLMs barne- og ungdomsarbeid i Stavanger kan miste de 30.000 kronene i årlig kommunal støtte. Og fredag meldte Vårt Land at Arbeiderpartiets gruppeleder i Stavanger vil kutte den offentlige støtten til religiøse friskoler.

Arbeiderpartiet har aldri vært spesielt begeistret for friskoler, men dette forslaget går enda lenger enn det som tidligere har vært vedtatt politikk. Det er lite trolig at gruppeleder Dag Mossige har tenkt å tilby kristne foreldre redusert skatt slik at de kan bruke pengene sine på egne skoler.

Om forslaget hans skulle bli vedtatt, vil kristne skoler kun være en mulighet for de rikeste blant oss. Ikke særlig sosialdemokratisk, det.

Men den slags hensyn må tydeligvis vike når det gjelder å bekjempe standpunkter man mener ikke har noen plass i et moderne samfunn. Det utenforskapet disse gruppene her blir påført, det må de visst bare tåle. Hilsen det inkluderende Arbeiderpartiet.

På den ene siden kan man undre seg over at dette skjer i Rogaland, som tradisjonelt er det fylket i landet hvor kristent arbeid har stått aller sterkest. På den annen side er det kanskje nettopp der kontrasten blir sterkest også. I områder hvor kristen tro i liten grad er del av den offentlige samtalen, er det ikke like aktuelt å mobilisere til kamp.

Men i Rogaland, hvor det fortsatt finnes mange og sterke kristne miljøer, både i folkekirken, i bedehusland og i frikirkeligheten, ser det ut for at frontene også blir steilere. Da tyr politikere i flere partier til den tradisjonelle styringsiveren for å få bort holdninger man ikke liker.

Innstillingen fra utvalget i Klepp er talende. Her blir samlivsform sidestilt med etnisitet. Med andre ord: hvis man forutsetter at tillitsvalgte ledere står inne for ekteskapet mellom kvinne og mann som en gudgitt ramme for samlivet, da er man å ligne med rasister.

Meg bekjent finnes det ingen kristne sammenhenger som har noen restriksjoner knyttet til etnisitet eller seksuell orientering hva angår valgbarhet.

Det finnes mange sammenhenger som har teologisk begrunnede restriksjoner knyttet til samlivsform, og det finnes en god del sammenhenger som har restriksjoner knyttet til kjønn ut fra en bibelforståelse som i ulike varianter har vært mer eller mindre enerådende helt frem til vår egen tid.

Det ser ut til å råde en utbredt trøtthet knyttet til å debattere disse spørsmålene i de fleste av de aktuelle kristne miljøene. Man opplever å ikke bli forstått, og å bli plassert i et selskap der man overhodet ikke kjenner seg hjemme. Det finnes svært få eksempler fra nyere tid på kristen forkynnelse om kjønn og seksualitet som kan karakteriseres som hets eller trakassering.

Tvert imot er forsiktigheten påfallende. Kristne ledere, særlig i yngre generasjoner, trør så varsomt de bare kan for å ikke støte eller såre. Det finnes sikkert enkelte unntak, som det alltid gjør, men trenden er entydig.

Disse lederne har ikke noe ønske om å fremstå som homofobe, som dømmesyke, eller som respektløse overfor mennesker som tror og velger annerledes enn de selv vil anbefale.

De ønsker heller ikke å leve isolert fra storsamfunnet. Tvert imot.

Men de ønsker å løfte frem Bibelens lære om ekteskapet som ramme for samlivet, og de tror fortsatt at menneskene grunnleggende er skapt som mann og kvinne, selv om disse kjønnskategoriene rommer store variasjoner når det gjelder personlighet og uttrykksformer.

Og de ønsker at barna deres skal få lære at det både er normalt, sunt og reflektert å tilhøre denne tradisjonen. Selv om de akkurat nå utgjør en minoritet i det kirkepolitiske hegemoniet.

Hvis norske politikere i 2021 tror at religion har blitt så privatisert og relativisert at den kan tvinges ut av debatten med økonomiske maktmidler, overvurderer de sin egen innflytelse. Det er usannsynlig at de nevnte ståstedene kommer til å forsvinne. De oppstod ikke i et vakuum i Rogaland.

De har eksistert i ulike varianter i flere tusen år, selv om man verken i forståelsen eller håndhevelsen kan trekke noen rett linje gjennom historien. Og ikke bare det, disse standpunktene har solid basis i Bibelen. Den boken blir fortsatt tillagt stor vekt av mange mennesker både i Norge og i mange andre land.

Disse menneskene ønsker ikke først og fremst å være kjent for sin motstand mot trender i samfunnet, de ønsker først og fremst å være kjent som representanter for Jesus, han som ble kalt tolleres og synderes venn.

Og heller ikke Mesteren var uten brodd mot utviklingstrekk i sin samtid når de brøt med Skriftens veiledning. Det ser vi blant annet i møtet med den samaritanske kvinnen ved brønnen som er prekentekst i landets kirker i morgen.

Arbeiderpartiet er nok ikke alene om å tro at de kan tvinge religiøse miljø til harmonisering med samtiden.

Men de bør tenke nøye over at de ved å bruke offentlig og økonomisk makt mot en begrunnet religiøs overbevisning både plasserer seg selv i et tvilsomt historisk selskap, og at de bidrar til at mange tusen nordmenn blir enda mer redde for å snakke åpent om troen sin.

Hvis det er dette de mener med mangfold, er det på høy tid å stikke fingere i jorden. Kvaliteten på mangfoldet måles ikke i om man klarer å kneble motstand, men om man klarer å leve respektfullt sammen.