Når vi frykter det ukjente

Det er nødvendig å huske at sektlignende trekk ikke er forbeholdt religiøse miljø. Slike mekanismer kan oppstå i alle slags sammenhenger, også politiske.

Forrige uke publiserte vi et leserinnlegg fra stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth (H) med overskriften «Til deg som lever i en lukket menighet».

Hun henvendte seg til dem som befinner seg på innsiden av et usunt miljø, og pekte på flere av mulighetene som finnes for dem som søker hjelp. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i dette perspektivet.

For dem som er på innsiden kan det være en lang vei til erkjennelsen av at det miljøet man tilhører, faktisk har alvorlige dysfunksjonelle trekk. Men veien derfra til å bryte ut kan synes enda lengre.

Kanskje har man både familie og sosialt nettverk på innsiden, og konsekvensene ved å bryte ut kan i seg selv synes så store at man skyver det eventuelle bruddet foran seg.

For dem som kjenner mennesker i slike miljøer kan utfordringene også være betydelige. Etter hvert forstår man at det å argumentere saklig og tydelig ikke nødvendigvis fører frem, og at ytre kritikk kan bidra til indre samling.

Dermed kan de kritiske spørsmålene se ut til å ha motsatt virkning av det man ønsket seg, ved at de som er på innsiden av slike miljøer ser ut til å trekke seg mer og mer inn i seg selv.

Hvis det for eksempel er et familiemedlem som har blitt med i et sektlignende miljø, kan det å se på dette fra utsiden i seg selv være smertefullt.

Det finnes flere kompetansemiljøer som kan gi gode råd til begge de ovennevnte gruppene. Og det er av stor verdi å lytte til dem som har kompetanse.

Det intuitive kan noen ganger være å si nøyaktig hva man mener, å kalle en spade for en spade. Man er fortvilet og rasende over valgene som er tatt, og vil så gjerne at situasjonen skal endre seg.

Men så forstår man kanskje gradvis at slik det har vært en vei å komme inn i et negativt miljø, er det også en vei å gå for å komme seg ut.

Ordet «sekt» er stigmatiserende, ikke minst i en tradisjonelt nokså homogen kultur som den norske. Særlig i den tiden hvor nær sagt hele befolkningen var medlemmer i Den norske kirke kunne det oppleves utfordrende å ikke være del i dette «vi»-et.

I dag er situasjonen en annen. Likevel er det en vanlig menneskelig refleks å frykte det ukjente. Da kan sektbetegnelsen være fristende å ty til, når man står overfor en sammenheng man ikke liker eller som man mener har usunne trekk.

Men med tanke på hvor belastende begrepet er, skylder omgivelsene også å dyrke fakta fremfor fordommer og ikke benytte alvorlige betegnelser der de ikke er berettiget.

Det er alvorlig fare på ferde hvis også kristne ledere blir mer opptatt av å beskytte det bestående enn av å bidra til sunnhet og sannhet.

Derfor må alle gode krefter stå sammen for å bidra til mest mulig åpenhet, til å skape miljøer hvor det er lov å stille spørsmål, lov å være ærlig.

På samme måte er det også nødvendig å motarbeide en generell skepsis til pressen. Et miljø som avskjærer seg fra offentlighetens innsyn, har pådratt seg en betydelig risiko.

Det er nødvendig å huske at sektlignende trekk ikke er forbeholdt religiøse miljø. Slike mekanismer kan oppstå i alle slags sammenhenger, også politiske. Sekteriske konflikter handler mer om menneskelige mekanismer enn om teologi.

Derfor må det være et felles ansvar å bidra til at sannheten får best mulige kår, slik at ulike fellesskap bidrar til å løfte mennesker opp fremfor å trykke dem ned.