Illustrasjonsfoto: Gorm Kalles
...
Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB
leder
Det store ranet
Del
Vi er blitt utsatt for et brutalt ran, hver enkelt av oss og vi alle som nasjon.

Vi er blitt fraranet muligheten til å være sammen med venner. Vi er blitt fraranet arbeidsfellesskap og bevegelsesfrihet. Vi kan ikke gjøre som vi vil eller det vi er vant til.

I begynnelsen av pandemien ble vi til og med nektet å bruke hytter og fritidseiendommer. Reiserestriksjoner hadde bare unntak for nødvendig vedlikehold eller tilsyn med eiendom i en annen kommune. Overnatting var forbudt.

Heldigvis ble ikke hytteforbudet langvarig, men isolasjonstiltakene har kommet tilbake med stor styrke nå som smitten øker igjen flere steder i landet. De nye tiltakene som myndighetene la fram for en drøy uke siden strammer ytterligere inn på allerede strenge rammer.

Det kommer til å bli en ny, tøff bøyg for mange, spesielt for alle de som allerede lider under ensomhet og mangler sosial kontakt utenom skole og arbeidsliv.

Og denne gangen kommer ikke innstrammingene samtidig med at vi går lysere tider i møte utendørs. Nå må vi slåss med isolasjon og depresjon samtidig som høst- og vintermørket trenger seg på og blir dypere dag for dag.

Det tyngste tapet på grunn av korona-ranet er noe ingen av oss merker direkte på kroppen, men som dirrer umusikalsk i bakgrunnen og angår oss alle: Et innskrenket demokrati.

For regjeringen var kjapt ute i mars med å kreve at Stortinget godtok unntakslover som overførte utøvende myndighet fra de folkevalgte til statsrådene.

Det er lett å se at regjeringen hadde behov for ordninger som gjorde det enkelt å innføre nye tiltak over natta, uten å måtte gå om Stortinget. Men det er en veldig uvant situasjon for oss som lever i demokratiets sterke forsvarer at nettopp folkestyret settes delvis ut av kraft.

Ja vel, så er dette unntak som skal gjelde en periode. Men daglig kommer det meldinger fra ulike departementer om å forlenge unntakene for dette og hint.

Vi skal faktisk ikke legge oss bakpå og bare puste tungt gjennom munnbindene med en følelse av maktesløshet. Det er essensielt at vi minner myndighetene på at vi vil ha demokratiets maktdeling tilbake, slik vi kjenner den.

Når noen er blitt ranet og fratatt noe, er det presserende å finne de skyldige og å få straffet dem. Men hvem kan vi stille til ansvar i denne situasjonen? Hvem har skylda? Er det noen som kan straffes?

Svaret er nei, selv om mange av oss kanskje hadde følt det bedre om vi kunne plassert ansvaret hos noen.

Det er problematisk at situasjonen preges av dårlige nyheter og strengere tiltak når det ikke samtidig kommer løfter om en bedret situasjon.

Det er lite som skaper håp, framtidstro og optimisme. Det er veldig uheldig og kan også innebære en trussel mot folkehelsa.

Det ligger likevel en glede i at vi får mer tid til samvær med familie og at vi ved vår solidariske etterleving av de strenge reglene kan være med på å redde liv. Det siste må være det ultimate, positive utfallet av å ha blitt ranet.

leder,lederartikkel,koronaviruset,korona,regjering,folkehelse,helse,pandemi