JAGLAND: Thorbjørn Jaglands fo
...
JAGLAND: Thorbjørn Jaglands fortelling er også fortellingen om Norge, skriver Tarjei Gilje. Foto: Terje Bendiksby, NTB
leder
Endelig forteller Jagland selv
Del
Thorbjørn Jaglands fortelling er også fortellingen om Norge.

Onsdag denne uken kom endelig boken der tidligere Ap-leder og statsminister Thorbjørn Jagland forteller sin versjon av det han har vært på i norsk politikk og samfunnsliv.

Det er 20 år siden han stod i sine mest intense politiske stormer. 20 år er såpass lenge at minnene blir mindre tydelige.

Men maktkampen mellom Jagland og Jens Stoltenberg er en av de mest intense vi kjenner fra norsk politikk i etterkrigstiden.

Sterke maktkamper i Arbeiderpartiet er ikke noe nytt, og blant annet konflikten mellom tidligere partileder og statsminister Einar Gerhardsen og tidligere partisekretær Haakon Lie opplevdes i sin samtid antakelig enda mer intens enn den mellom Jagland og Stoltenberg.

Et stykke på vei kan man si at maktkampen ved inngangen til 2000-tallet var tidstypisk, eller forut for sin tid, ved at den handlet mer om fremtoning, om stil og kommunikasjon enn om dyp politisk uenighet.

Det er som regel seierherrene som skriver historien. Slik har det i særdeleshet vært i dette tilfellet. Jagland har en enestående karriere i både norsk og internasjonal politikk, men har de senere årene hatt en mindre fremskutt posisjon i offentligheten enn man kunne forvente.

Årsakene til det er nok mange, men når Jagland i boken skriver at han har opplevd seg mobbet i pressen, skal man være nokså fiendtlig innstilt for å ikke forstå hva han mener.

Jagland har servert en rekke lissepasninger til dem som var ute etter ham. «Vi satte ned foten og stod på den» og «Vi kommer tilbake, ja, vi er der allerede» etter et valgnederlag er blant eksemplene på at forsøkene på å uttrykke seg i bilder i beste fall ga misforståelige resultat.

På den annen side er det dårlig tegn hvis det å være sosialt keitete diskvalifiserer fra lederskap. Så skal det også sies at Thorbjørn Jaglands offentlige profil handler om langt mer enn sårbare eller forfeilede språklige bilder.

Først og fremst blir han antakelig husket for det såkalte «36,9» i forkant av stortingsvalget i 1997.

I frykt for å bli prisgitt det han så på som en populistisk opposisjon med stor vilje til offentlig pengebruk sa han at Arbeiderpartiets mindretallsregjering ikke kunne bli sittende hvis den fikk mindre oppslutning enn ved valget i 1993.

Dette skjebnesvangre valget banet vei for Kjell Magne Bondevik som statsminister. Det må Jagland selv ta ansvar for.

I 2017 sendte NRK serien «Da vi styrte landet». De som stod bak den hadde klart noe som antakelig ingen andre har klart noensinne, nemlig å samle seks nåværende og tidligere statsministre i et land rundt et bord med tv-kameraene på for å snakke om hverandres statsministerperioder.

Der omtaler Jens Stoltenberg Jagland som en politisk læremester. Erna Solberg omtaler ham som en av de mest spennende politikerne vi har hatt i Norge, en som tenkte utradisjonelt.

Der sier også Stoltenberg at det kanskje var mulig før i tiden å være en «hardtarbeidende, nøktern, saklig og skikkelig statsminister» som ikke var så god i mediene før, men det er ikke mulig i vår tid. I grunnen oppsummerer dette mye av Thorbjørn Jaglands historie.

Det kan være forståelig, men det er også beklagelig. For det er slett ikke slik at de som klarer å fremstå sjarmerende og overbevisende på tv-skjermen i øyeblikket nødvendigvis er de beste og klokeste lederne når de virkelig store og vanskelige avgjørelsene skal tas.

Torsdag var Jagland gjest i Politisk kvarter på NRK P2. Der ble han spurt om vi ikke bør møte autoritære trekk i land som Russland og Tyrkia med å være standhaftige.

Jagland svarte at «vi er standhaftige, men vi må være noe mer. Vi må også forsøke å sette oss inn i situasjonen på den andre siden.»

Her handlet det om utenrikspolitikk. Men det kunne like gjerne handlet om innenrikspolitikk. Eller det kunne handlet om individuelle og private forhold. Standhaftighet må noen ganger til.

Men det er ikke nok. Trangen til kun å ha én tanke i hodet om gangen gjør oss svakere stilt i møte med den komplekse tilværelsen vi finner i internasjonal politikk. Men den gjør oss også svakere stilt i møte med hverandre.

Thorbjørn Jaglands bok er først og fremst en fortelling om en livsreise fra ganske fattige kår til maktens tinde. Jagland har en del referanser til Bibelen og kristen tro i boken, men omtaler seg ikke som troende. Han snakker ikke om «en hellig, allmenn kirke», men skriver flere ganger om den «hellige, alminnelige stemmeseddel».

Det var det viktigste virkemiddelet de hardtarbeidende, men ikke spesielt velstående foreldrene hans hadde. Selv fremhever han fellesskapet, synliggjort i staten, som avgjørende for hans egen vei:

«Jeg hadde aldri kunnet lede en stor internasjonal organisasjon som Europarådet hvis det ikke hadde vært for Statens lånekasse», konstaterer han nøkternt.

Derfor var det et spesielt og rørende øyeblikk da Jagland på besøk hos Torp på NRK onsdag kveld fortalte om da landsfaderen Einar Gerhardsen nærmest på sitt dødsleie ba Jagland synge en av de klassiske arbeidervisene, «Frihetens forpost» av Arne Paasche Aasen for ham.

Det går ikke alltid bra når politiske ledere skal synge på tv, men Jaglands lavmælte og hjertevarme sang beskrev en historie alle vi som bor i Norge på en eller annen måte er berørt av:

«Ser du byen og hjembygdas lier, ser du bølgende åser og fjell? Det er folkets og framtidens Norge. Det er ditt. Du skal eie det selv.»

Vi kan mene mye om både sosialisme og sosialdemokrati. Slett ikke alt er positivt. Men myndiggjøringen av de underprivilegerte er et av de vakreste og beste trekkene ved den norske samfunnsutviklingen.

Thorbjørn Jaglands fortelling er også fortellingen om Norge. Vi blir dårligere mennesker og et fattigere samfunn hvis den blir oversett fordi fortelleren selv har hatt uflaks og tatt noen ukloke valg.

thorbjørn jagland,jens stoltenberg,einar gerhardsen,haakon lie,erna solberg,leder,tarjei gilje,lederartikkel