«Det hviler et stort ansvar på
...
«Det hviler et stort ansvar på voksengenerasjonen om ikke å gi opp og trekke seg unna», skriver Kari Fure om filmen «Cuties». Foto: Netflix, AP/NTB
leder
«Cuties» – en film til å gråte av
Del
Fordi de voksne 
i filmen er ganske 
så fraværende, er det ingen rundt jentene som kan korrigere 
og veilede.

Jeg går rett til konklusjonen: De som er opptatt av integrering og ungdomskultur vil ha stort utbytte av å se Netflix-filmen «Cuties». Filmen, som har fått tittelen «Søtnosene» på norsk, er vond, men viktig.

Filmen høstet heder da den ble vist på Sundance film festival i februar. Så ble den kjøpt av Netflix og det ble bråk.

Strømmegiganten fikk massiv kritikk i USA for å reklamere med filmens 11 år gamle hovedpersoner i utfordrende, seksualiserte posisjoner. Så sterk var kritikken at den resulterte i kampanjen #CancelNetflix.

Her hjemme tok Frps nestleder Sylvi Listhaug til orde for at Netflix bør trekke filmen.

«Som mor til en tolv år gammel jente kjenner jeg at bare det å se trailerne til denne filmen er nok», skriver Listhaug på Facebook. Hun er sterkt kritisk til at det er brukt nærbilder av lettkledde barn som danser på en forførende måte, som om de var voksne.

Det er ikke vanskelig å skjønne at Listhaug reagerer. Det er jo nettopp den seksualiserte kulturen filmen beskriver som vi vil beskytte barna våre mot.

Og det kan være gode grunner til å kritisere Netflix for kynisk og spekulativ bildebruk i promoteringen av filmen, men selve filmen oppleves ikke spekulativ. Tvert om er temaet den tar opp skremmende aktuelt.

«Cuties» beskriver en virkelighet vi ikke kan lukke øynene for, samme hvor ubehagelig det er å se. Derfor vil jeg heller si som studentene Katja Busuttil og Sarah Zahid skriver i Aftenposten: «Cuties» må ikke sensureres. Den må sees.

«Cuties» skildrer livet til en elleve år gammel muslimsk jente som nylig har flyttet fra Senegal til Paris. Overgangen er overveldende.

Hjemme har familien klare krav til hvordan en «god datter» skal oppføre seg. Hun skal opptre sømmelig, ta ansvar for barnepass og husarbeid og være sin mor til glede. På skolen møter hun en helt annen verden.

Nysgjerrig famlende forsøker hun å finne sin plass i en gjeng som er opptatt av gutter, mote og dans, og som henter sine idealer i en rå og seksualisert digital virkelighet. Samtidig vokser hennes eget opprør mot kulturen hun kommer fra.

For jentegjengen hun trekkes mot, er det store målet å vinne en lokal dansekonkurranse. Når en av jentene går ned i spagat i dansen, er det et talende bilde på hovedpersonens etter hvert umulige balansegang mellom to verdener som ikke er i kontakt.

At hun kommer fra et konservativt innvandrermiljø, gjør kontrasten til skolehverdagen og dansevideoene desto større, men dette er så mye mer enn en film om integrering.

Det er først og fremst en film som viser hvilken rå verden som venter barna der ute, hvis vi ikke passer på. Sylvi Listhaug har rett i at dette er en verden det finnes gode grunner til å advare mot.

Det skjer en seksualisering av barn, både gjennom moteindustrien, musikken og på sosiale medier. Pornografisk innhold er bare noen tastetrykk unna.

Barn kan lures til å poste innhold som de angrer bittert på siden. Den store Dark Room-etterforskningen som ble startet av politiet i Bergen for fem år siden, viser hvor lett overgrep skjer på nett og hvor stort omfang det har.

Samtidig er det bare å innrømme: Det er ikke lett å følge med på hva barna gjør på nett. Ikke hva de gjør sammen med venner heller.

Det er naturlig at barn tester grenser, at de har hemmeligheter med vennene sine, at de er nysgjerrige på voksenlivet. Men de trenger like fullt trygge voksne som kan hjelpe dem til å sette grenser når det trengs.

Det hviler et stort ansvar på voksengenerasjonen om ikke å gi opp og trekke seg unna.

Fordi de voksne i filmen er ganske fraværende i de unge jentenes liv, er det ingen rundt dem som kan korrigere og veilede. Ingen som kan fortelle dem forskjellen på godt og galt. Ingen som kan hjelpe dem til å navigere på sin vei gjennom populærkulturen, til å omfavne det beste og ta avstand fra det verste.

Så ender da også konkurransen i et realt mageplask, når jentene fremfører dansen de har øvd inn med bevegelser inspirert av ganske drøye nettvideoer.

Filmen viser ikke bare nærbilder av dansende jenter i utfordrende posisjoner, slik den er blitt kritisert for, den fanger også opp endringene i ansiktsuttrykk hos publikum mens danserne utfolder seg. Det begynner med vennlig begeistring og avsluttes med sjokk og avsky.

Det er vondt å se. Som tilskuer sitter du med et sterkt ønske om å beskytte jentene mot seg selv - og ikke minst mot inntrykkene de er blitt eksponert for.

Da gjør det godt å se at filmen avsluttes med håp.

cuties,populærkultur,seksualisering,søtnosene,leder,lederartikkel,film,netflix,kari fure