Gelius rører ved kirkelig tabu

Den norske kirke har fullstendig avstått fra helt nødvendig kritikk av islam.

Den fargerike presten Einar Gelius er en mann vi har hatt mange uenigheter med opp gjennom årene.

Men det som er så forfriskende med den tidligere Vålerenga-presten, nå sogneprest i Lom, er at han ikke bare inntar de politisk korrekte liberale standpunktene. Han tør også å tale eliten i kirken midt imot.

De siste årene har Gelius nærmest på egen hånd utfordret den tilsynelatende massive kirkelige konsensusen angående islam.

I fjor kom han ut med boken «Jesus og Muhammed», en sammenligning mellom den kristne tros frelser og islams profet som sistnevnte ikke kommer spesielt heldig ut av.

Gelius har også helt rett at Den norske kirke hele veien har vist usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam, mens det har vært en tilsvarende fullstedig mangel på helt nødvendig kritikk.

Det gjelder for eksempel i ytringsfrihetsspørsmål der kirkens ledelse systematisk har tatt krenkede muslimers parti fremfor vestlige verdier.

Det utspillet Gelius kommer med i Dagen onsdag er en forlengelse av dette engasjementet. Her peker han ut hvem det er som bærer hovedansvaret for den slappe og ettergivende kirkelige holdningen til islam.

Ifølge Gelius er det Mellomkirkelig Råd, organet som blant mye annet også fungerer som kirkens uoffisielle utenriksdepartement.

Og det er spesielt Mellomkirkelig Råds dialogarbeid overfor islam som Gelius mener ikke holder mål. Han vet det sikkert selv, men når han kritiserer kirkens dialog overfor andre religioner, så rører han i bunn og grunn ved et kirkelig tabu.

Men det er altså en debatt vi hilser hjertelig velkommen.

For dette rådet har altså drevet med religionsdialog med muslimske miljøer nå i over et kvart århundre, nærmere bestemt i 27 år.

Den såkalte «Kontaktgruppa mellom Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge» ble opprettet helt tilbake i 1993. Store beløp og massevis av arbeidstimer er investert år for år.

Da må det være lov å spørre, slik Einar Gelius gjør, om hvilket resultat man egentlig sitter igjen med etter alt strevet? Og om dette er et arbeid som i det hele tatt kommer kirkens grasrot til gode?

Eller er det i virkeligheten en virksomhet som spesielt interesserte kirketopper kan få drive med på betalt arbeidstid fullstendig hevet over og fjernt fra vanlige kirkegjengere?

Nå kan vi ikke være helt enig med Gelius i at dialogarbeidet ikke har gitt noen som helst resultater. For den felleserklæringen om retten til å skifte religion som Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd kom frem til i 2007, er potensielt viktig.

Hvis norske muslimer virkelig anerkjenner at det skal være tillatt å forlate islam uten å bli trakassert eller truet på livet, så er noe sentralt oppnådd.

Men dessverre råder det fortsatt betydelig usikkerhet rundt hvor store praktiske konsekvenser den uttalelsen egentlig har fått.

Har Islamsk Råds innrømmelse av at det skal være adgang til å forlate den muslimske religion, blitt spredt i de islamske menighetene?

Blir praksisen forkynt i moskeene? Eller var dette bare et spill for galleriet, et forsøk på å forbedre omdømmet sitt i norsk offentlighet?

Vi må innrømme at vi fortsatt er i tvil om det.