Birgit Skarsteins viktige dans

Hun fortjener stor takk for at hun våger og orker å stikke hodet frem. Slik bidrar hun til å endre holdninger. 

Det er sårende å bli nedgradert til et sett med hjul, jeg er jo så mye mer enn dét, sier roeren, skiløperen og nå også danseren Birgit Skarstein. Hun har vært lam fra livet og ned etter at hun fikk en skade som 20-åring.

Helt siden hun i 2012 slet seg frem til toppen av Snøhætta i realityserien Ingen Grenser, har hun vært et symbol i norsk offentlighet på at det knapt finnes grenser for hva funksjonshemmede kan gjøre.

Med vinnende personlighet og en vilje av stål har hun inntatt arenaer med den største selvfølgelighet. Og nettopp selvfølgeligheten er det store poenget her.

Funksjonshemmede skal slippe å argumentere for at de har en naturlig plass midt i det livet folk flest lever. Der det finnes barrierer for funksjonshemmede, må det tenkes løsninger. Og der det trengs assistanse, må dette skaffes. Det er ikke noe å diskutere.

Desto mer nedslående er det at Skarstein ble møtt med hets da det ble kjent at hun skulle delta i programmet «Skal vi danse?» på TV 2.

«Om de handicappede absolutt vil danse, kan de vel lage sitt eget danseprogram. Nei fysj, hvem vil se på folk i rullestol danse», skrev én av kritikerne, ifølge Aftenposten.

Kritikere mente også at hun ikke har noe i konkurransen å gjøre, fordi hun som lam fra livet og ned ikke kan ha noe fotarbeid, og at det derfor ble urettferdig i forhold til de andre deltakerne.

Skarstein innrømmer at en del av kritikken er sårende. Hun skulle ønske at barn og unge som må leve med en annerledeshet, hadde sluppet å lese at dansegulvet ikke er for dem, for det er det jo.

Hun viser en imponerende offensiv holdning når hun konkluderer med at tilbakemeldingene viser at dette er viktig å gjøre.

Hun opplever å ha et ansvar for å bygge et fundament til dem som kommer etter henne. Slik at nestemann som skal på dansegulvet med rullestol, får en lettere vei.

For et forbilde hun er, denne damen. Og for en revansj at hun og dansepartneren Philip Raabe gikk helt til topps med høyeste poengscore på premierekvelden.

Det var ikke bare en revansj for henne, men også for mange andre unge funksjonshemmede. 20 år gamle Marianne Knudsen skriver på debattplass i Aftenposten at hun gråt.

Ikke fordi hun tvilte på om Birgit Skarstein hørte hjemme på parketten, men fordi hun ser på dette som et gjennombrudd i funksjonshemmedes likestillingshistorie. «Vi opplever en diskriminering som er så veldig skjult og internalisert, i samfunnet vi lever i.

Ennå er det ikke en selvfølge at funksjonshemmede får en plass ved bordet, at man er representert, og det er heller ikke en selvfølge at man får fulgt opp menneskerettighetene sine», skriver Knudsen.

Fremdeles er virkeligheten for funksjonshemmede at de daglig møtes med fysiske hindringer, fordommer – og som vi ser av kommentarene rundt «Skal vi danse?», også av regelrett dumskap.

Man takker ikke nei når Birgit Skarstein byr opp til dans. Hun fortjener stor takk for at hun våger og orker å stikke hodet frem. Slik bidrar hun til å endre holdninger.

Og hun gir funksjonshemmede mot til å kreve sin rett med selvfølgelighet. Måtte politikere, byråkrater og enkeltpersoner som de møter på sin vei, bli flinkere til å spille på lag med funksjonshemmede i kampen for likeverd.