Nå er alvoret tilbake

Dette er en tid for å hente frem våre beste idealer. Vi har ansvar for hverandre. Hva jeg gjør, betyr også noe for andre.

Før sommeren kjente nok mange på at vi nå var på vei tilbake til en mer normal hverdag. Ukene og månedene fra 12. mars blir for alltid stående som en ekstraordinær periode. Men med lave smittetall og gradvis åpning av samfunnet var det grunn til å tro at det verste var over. Og forhåpentligvis er det fortsatt slik.

Men etter dramaet på Hurtigruten og ulike fester rundt i landet har vi igjen blitt minnet om hvor smittsomt koronaviruset er, og hvor store konsekvensene kan bli hvis det får spre seg.

I gårsdagens avis kunne vi lese om 53 år gamle Bergfinn Sørlie som fikk påvist koronasmitte 15. april. Fremdeles er han såpass preget av sykdommen at bare er på jobb en dag i uken. Det er altså ikke bare de aller eldste blant oss som opplever koronasmitte som noe mer enn en lett forkjølelse.

På onsdagens pressekonferanse med statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie var også noe av alvoret fra i vinter og vår tilbake. Foreløpig er innstramningene hovedsakelig begrenset til utenlandsreiser. Men i dag er det ventet nye anbefalinger for bruk av munnbind i forbindelse med kollektivtransport. Og det skal ikke mye mer smitte til før mer inngripende tiltak kommer på tale.

Rent konkret og praktisk har mange av oss funnet rutiner som gjør den nye hverdagen håndterlig. Men med tiden brer det seg en trøtthet, og et styrket ønske om å vende tilbake til arbeidsplassen, til normalt sosialt liv, kort sagt til den hverdagen man kjenner.

En ting er å mobilisere i en unntakstilstand i en relativt kort periode. Minst like vanskelig kan det være å skulle forholde seg til nokså strenge begrensninger når den umiddelbare tidshorisonten er nærmere seks måneder enn seks uker.

I disse dager starter mange skoleelever og studenter på sin nye hverdag, en hverdag som innebærer enda større overganger enn de allerede var forberedt på. Det er forståelig at mange studenter fortviler over å ikke kunne ta del i de sosiale arenaene som ved oppstarten til et nytt semester kan ha stor betydning for tiden som ligger foran. Men når vi ser på smittetallene, er det ikke til å unngå at noe av den sosiale omgangen må begrenses.

Også for landets kirker innebærer smittesituasjonen utfordringer. For øvrig i likhet med andre kulturarenaer. En del hadde nok håpet at begrensninger på 200 mennesker skulle bli hevet til 500. Nå ser det ikke ut for at dette skjer med det første.

Dermed må gudstjenester og møter gjennomføres med sterke restriksjoner. Slik bryllup og andre selskap kan bli rene smittebomber, kan også gudstjenester og møter være det. Derfor er det ikke rom for å ta lett på de gjeldende retningslinjene.

18. mars talte statsministeren til folket. «Dette er ikke tiden for «jeg». Dette er tiden for «vi»» sa hun den gangen. Erna Solberg understreket at valgene den enkelte av oss tar kan få stor betydning for andre. I gårsdagens avis møtte vi en av dem. Og som Bergfinn Sørlie selv sa det: «Mange har mye verre symptomer enn jeg».

Derfor ligger det også noe umistelig og vakkert i situasjonen: Vi er avhengige av hverandre. Og vi har ansvar for hverandre. Hva jeg gjør, betyr også noe for andre. Derfor er dette en tid for å hente frem våre beste idealer.