75 år siden Hiroshima

I terrorisme måler man gjerne suksess etter hvor mange sivile som blir rammet. Et hovedproblem med atomvåpen er, ved siden av skadeomfanget i seg selv, at disse våpnene gjør skjelningen mellom stridende og ikke-stridende parter umulig.

I dag er det 75 år siden det amerikanske bombeflyet Enola Gay slapp atombomben «Little Boy» over den japanske havnebyen Hiroshima. Det forårsaket ødeleggelser av ufattelige dimensjoner. Omkring 140.000 mennesker ble drept umiddelbart, eller i løpet av de påfølgende månedene.

Tre dager senere slapp amerikanerne nok en atombombe, denne gangen over den japanske byen Nagasaki. Omkring 80.000 mennesker mistet livet som følge av den.

Bombene tok altså livet av over 200.000 mennesker i løpet av kort tid. Og dødstallene fortsatte å stige. For dem som var i nærheten og overlevde atombombene den gangen begynner livet nå å nærme seg slutten. Omkring 300.000 av de overlevende er døde allerede.

Avstanden i tid kan føre til at vi blir mindre oppmerksomme på de nærmest ubeskrivelige virkningene av atombombene. Derfor er det nødvendig å minne om hvor dramatiske hendelser dette var. Aldri før har atomvåpen vært benyttet i krig. Og så langt aldri etterpå heller. Men vi har ingen garantier for fremtiden.

Fact box

Hendelsene må forstås i sin sammenheng. Andre verdenskrig nærmet seg slutten. Men Japan hadde ikke kapitulert, og ville ikke godta de alliertes krav om betingelsesløs kapitulasjon.

Begrunnelsen for å benytte krigens sterkeste våpen var at den raske avslutningen på krigen ville føre til at færre liv gikk tapt enn det som ville ha vært tilfellet ellers. Og Japan kapitulerte. Men konsekvensene av de to bombene lar seg knapt beskrive.

I 2017 fikk ICAN, International Campaign to Abolish Nuclear Weapons, Nobels fredspris. Nobelkomiteen begrunnet dette med ICANS «arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen.»

Krigsetikk gir sjelden rom for enkle svar. Nær sagt alt ved krig er etisk vanskelig. Men det finnes noen grunnleggende kjøreregler. En av disse er at man skjelner mellom stridende og ikke-stridende parter. Ikke alle anerkjenner dette prinsippet. Og i terror er det ofte et selvstendig poeng å snu logikken på hodet.

Tradisjonelt måler man militær suksess ved å se på hvilke mål man treffer og hvor få sivile som blir rammet. I terrorisme måler man gjerne suksess etter hvor mange sivile som blir rammet. Et hovedproblem med atomvåpen er, ved siden av skadeomfanget i seg selv, at disse våpnene gjør skjelningen mellom stridende og ikke-stridende parter umulig.

Paradoksalt nok har selv ikke Japan signert FNs atomvåpenforbud fra 2017. Det sier antakelig noe om en vurdering som ligner den Norge har målbåret, hvor man legger til grunn at det er bedre at Nato har atomvåpen enn at man overlater disse våpnene til potensielt fiendtlige makter.

I går gjentok generalsekretær Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke her i avisen sin skuffelse over at norske myndigheter ikke har villet slutte seg til de over 100 statene som har erklært støtte til det internasjonale arbeidet for å forby atomvåpen.

Man kan gjøre ulike vurderinger av militær strategi. Men vi kommer ikke bort fra at atomvåpen befinner seg i en egen klasse, og må vurderes etisk deretter.