Ingen slakk i ruskampen

Det blir stadig mer stuerent å ta til orde for lemping av forbud mot narkotiske stoffer som hasj og cannabis. Desto viktigere er det å peke på hvor farlig et slikt eksperiment kan være.

Denne uken fortalte Twitter-brukernavn med navnet «Stevie Blikket» i en lengre tråd om hvordan han ble introdusert for hasj. Han forteller hvordan en lærer lot han ta noen drag av sin «rev» under en utflukt. Den gang likte han det ikke, men da han senere forsøkte igjen var han solgt.

«Det jeg ikke viste da var at dette var starten på et helvete og en tid i livet jeg aldri skulle ønske hadde eksistert. Jeg hadde aldri trodd den uskyldige lille jointen skulle være årsaken til at jeg mistet alt og at det skulle gi meg psykiske helse plager senere i tid», skriver han. Han lar det ikke være noen tvil om hvorfor han forteller sin historie, det er for å redde andre fra det han selv har erfart.

Ifølge ham selv er han nå «tidligere rusmisbruker». Men fortellingen er langt fra unik, og langt fra alle slipper unna rusens klør. Selv om det aldri er enkelt å peke på enkeltfaktorer som gir livet retning, er det ingen tvil om at narkotiske stoffer er synkehullet som tar grunnen under mangt et lovende liv.

Norge har en forholdsvis restriktiv ruspolitikk. Ideologisk springer dette ut fra flere sterke måteholds- og avholdsbevegelser. Den kristne pietismen sementerte sin solidaritet med de som drakk seg fra gård og grunn, i et ufravikelig avholdsstandpunkt.

Men også arbeiderbevegelsen har støttet avholdssaken og gitt den politisk legitimitet. Tanken er at rusmidler i størst mulig utstrekning forbys, og at utsalg settes under kontroll. Vi tror disse kreftene har vært en lykke for landet.

Selvsagt finnes det nyanser og faktorer som kan se ut til å tale mot et fortsatt forbud mot for eksempel cannabis. Det finnes historier om mennesker som har startet med lette rusmidler på grunn av smerter, og som får livet ødelagt i klem mellom avhengighet og faren for straffeforfølgelse.

Når noe er illegalt over lengre tid kan det dessuten oppstå kunnskapsmangel som gjør at man forbyr noe på feil grunnlag. Dette har nok tidvis vært tilfelle i rusdebatten, der forkjempere kan ha blitt stigmatisert unødig.

I stor grad føres legaliseringsretorikken på overflaten, der man forsøker å umenneskeliggjøre den «harde linjen». Den tar ikke hensyn til hvordan forbudslinjen slår ut og ødelegger for mennesker, hevdes det. Men det vises også til forskning og eksempler fra det som hevdes er vellykkede legaliseringsprosjekt.

Motstanderne av liberalisering mangler hverken argumenter, forskning eller sterke enkelthistorier i sin kamp. Likevel er det ikke selvsagt at de skal holde stand mot legaliseringens tidebølge. De starter nemlig med det formidable handikapet det er å bli oppfattet som konservativ.

Kristne har tradisjonelt sett støttet avholdskampen og illegalisering av narkotiske rusmidler. Nå gjelder det mer enn noen sinne å gi støtte til dem som forteller historiene og holder frem forskningen som tegner et klart bilde: Legalisering av narkotika er et stort steg tilbake i kampen for et godt samfunn med like muligheter for alle.