Det velferdsstaten ikke kan levere

Det er grunn til å spørre om hva ressursforvaltningen vår forteller om forholdet vi har til det evige håpet. 

Ifølge Statistisk sentralbyrå brukte norske husholdninger 99 milliarder kroner på ferie i Norge i 2017. Med den spesielle sommeren vi fortsatt befinner oss midt i, vil dette tallet antakelig bli høyere i år. Det forteller blant annet at vi har mye å rutte med.

Som kristne får vi tro at alt godt kommer fra Gud. Gud har skapt jorden og det som finnes her. Den store kunsten er å forvalte de tilgjengelige godene uten å glemme vår neste, og uten å glemme hvor godene dypest sett kommer fra.

Denne takknemlige erkjennelsen skulle være en stadig påminnelse om det forvalteransvaret som er pålagt Jesu disipler.

Dette ansvaret er ikke gitt for at vi skal fremstå særlig prektige verken i egne eller andres øyne. Tvert imot er det dypest sett motivert av tiltro til Gud, og ærbødig anerkjennelse av at vi står ansvarlig for Gud med livene våre.

Søndag var det 8. søndag i treenighetstiden. Prekenteksten fra Matteusevangeliet ble innledet slik: «Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler.»

Kontrasten kommer så: «Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.»

Vi trenger materielle goder for å kunne leve. Spørsmålet er hvem vi setter vår lit til. Som Odd Sverre Hove skrev her i avisen fredag: «Jesu poeng er å minne oss om at ingenting her på jorden er garantert varig og bestandig.»

Særlig i et velstående samfunn som vårt kan det være fristende å la den kristne troen først og fremst dreie seg om livet her og nå. Tanken på det evige kan synes fjern.

Men det er nettopp en slik tilnærming Jesus advarer mot. Når skattene på jorden virker mer forlokkende enn skattene i himmelen, trengs det mer forkynnelse om tillit til Gud.

Når vi litt frem i tid skal gjøre opp status for pengebruk i forbindelse med ferie i 2020, vil vi ganske sikkert se at dette var et annerledes år. En del av de mest ekstravagante planene har måttet bli erstattet av mer nøkterne alternativer i hjemlige omgivelser.

Det har ført til mange skuffelser. Men kanskje har det også gitt noen verdifulle erfaringer.

Det er fåfengt å sette opp eksakte regnestykker for etisk pengebruk, både i ferier og ellers. Men det er grunn til å spørre om hva ressursforvaltningen vår forteller om forholdet vi har til det evige håpet.

Til at det finnes skatter som ikke kan kjøpes for penger. Til at fellesskapet med Gud gjennom Jesu Kristi frelsesverk er så verdifullt at det overgår de materielle godene vi ikke fikk del i her på jorden.

En slik erkjennelse kommer ikke av seg selv. Å investere tid og penger i Guds rike kan virke som en investering i abstraksjon på vår egen velstands bekostning.

Men hvis vi setter vår lit til himmelens skatter, dypest sett til den Gud som sendte Jesus Kristus til vår frelse, har disse skattene større verdi enn vekten av manglende anerkjennelse fra dem som setter sin lit bare til det dette livet har å by på.