Norges store, diskriminerte minoritet
Kampen for livsvern, menneskeverd og funksjonshemmedes rettigheter hører uløselig sammen.
Ekteparet Rigmor (80) og Nils (82) Johansson får ikke besøk av sin utviklingshemmede datter Birgitta i sommer. Datteren har ikke fått innvilget assistent som kan følge henne på reisen til foreldrene.
Ekteparet Johansson bor i Mandal og føler at det blir for slitsomt å kjøre seks timer til Halden, der datteren bor. De fortelleri et intervju med NRK at de synes situasjonen er tung og håper Birgitta snart kan få lov til å komme.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ifølge FN-konvensjonen om rettigheter for funksjonshemmede (CRPD) er Norge forpliktet til å bidra til at funksjonshemmede kan leve selvstendige liv og ha tilgang til reiseliv.
Norge har ratifisert åtte av de ni menneskerettighetskonvensjonene til FN, deriblant CRPD. Men denne konvensjonen er ennå ikke inkorporert i norsk lov.
Birgitta Johansson er en av mange funksjonshemmede som ikke får sine rettigheter innfridd. Det er ikke en lang og dyr utenlandsreise hun ber om, men en høyst overkommelig tur mellom norske kommuner.
Da er det svært beklagelig at hjemkommunen og Fylkesmannen vender tommelen ned. Hun er en av mange funksjonshemmede som ikke selv har kapasitet til å protestere og kreve sin rett.
«Vi ser at dette er en gruppe med veldig lav staus», sier fagdirektør hos Likestillings- og diskrimineringsombudet, Eli Knøsen, til NRK. Hun er bekymret over at det ikke får konsekvenser når kommunene bryter rettighetene deres.
Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord, påpeker det samme: «Det får ingen som helst følger å glemme de funksjonshemmede, fordi de står så svakt som gruppe», skriver Åmås i en kronikk i Aftenposten, der han omtaler funksjonshemmede som landets største minoritet.
Han ser likheter mellom kampen mot rasisme og kampen for funksjonshemmedes rettigheter. Begge grupper opplever utenforskap. Begge rammes av hets, trakassering og hatefulle ytringer.
Men det er atskillig sterkere kraft bak mobiliseringen mot rasisme enn bak kampen for funksjonshemmedes rettigheter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da Norges Handikapforbund (NHF) nylig evaluerte likestillings- og diskriminineringsloven, konkluderte de med at funksjonshemmede er den gruppen i Norge som står lengst fra å være likestilt.
«Vi vet at diskrimineringen er omfattende, systematisk og internalisert på alle områder i samfunnet», sier de i evalueringen og peker på store kommunale forskjeller som et grunnleggende problem.
Kommunale ulikheter ble også problematisert da FNs spesialrapportør Catalina Devandas besøkte Norge i fjor for å vurdere menneskerettighetssituasjonen for funksjonshemmede.
Hvilken adresse man har, skulle ikke ha noe å si for tjenestetilbudet. Likevel viser det seg å ha stor betydning. Diskrimineringen handler ikke bare om bevilgninger, men også om holdninger.
«Vi blir sett på som syke og omsorgstrengende, som personer det er noe feil med. Vi blir ikke anerkjent som vanlige borgere i samfunnet, med rettigheter og plikter», uttaler NHF.
Deres klare krav er at CRPD må inkorporeres i norsk lov. Det er vi enige i. Det er på høy tid at dette gjøres.
For alle som er engasjert i kampen for livsvern og menneskerettigheter, må det være et prioritert mål å få slutt på diskrimineringen av funksjonshemmede og sørge for at de får den støtten de trenger for å bidra i samfunnet og leve gode, aktive liv.
Fordi det er deres rett. Og fordi kampen for livsvern, menneskeverd og funksjonshemmedes rettigheter hører uløselig sammen.
