Konsekvensene av annektering

En ensidig overtagelse av områder på Vestbredden stiller Israel overfor et tilsynelatende uløselig dilemma.

Vi forstår utålmodigheten etter å komme videre, men vi tviler på at en ensidig israelsk annektering av områder på Vestbredden nå vil tjene den jødiske statens sak.

Israels lenge annonserte annektering av deler av Vestbredden skulle opprinnelig ha vært gjennomført ved inngangen til denne måneden. Kort tid før den deadlinen kunngjorde statsminister Benjamin Netanyahu at den israelske overtagelsen av området var utsatt.

Regjeringssjefen nevnte koronasituasjonen som den utløsende årsaken. Samtidig har nok både intern uenighet i regjeringen og ytre press spilt inn.

Statsminister Netanyahu baserte sin strategi på Donald Trumps fredsplan for Midtøsten. Der skulle Israel få omkring 30 prosent av Vestbredden som da skulle bli israelsk territorium. Resten av området pluss enkelte enklaver i Negev sør i Israel skulle i sin tur bli en palestinsk stat.

Selv om Netanyahus plan om umiddelbar overtagelse nå er satt på vent, kan en eller annen form for annektering likevel komme til å skje senere på sommeren eller tidlig på høsten.

Mange spekulerer i at Netanyahu uansett ønsker å gjennomføre hele eller deler av planen sin før det amerikanske presidentvalget i november. En eventuell president Joe Biden vil antagelig ikke være like medgjørlig som det Donald Trump har vært.

Vi kan godt forstå den israelske utålmodigheten etter å komme videre og få avgjort spørsmålet om Vestbreddens fremtid. Det er nå 20 år siden siste forhandlingsgjennombrudd av betydning mellom israelere og palestinere.

Etter årtusenskiftet har det palestinske lederskapet fremstått mer eller mindre handlingslammet. De har vært sterkt preget av den blodige maktkampen mellom rivalene Fatah og Hamas, som fortsatt pågår med uforminsket styrke.

Dessuten mangler den nå 84 år gamle lederen for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, legitimitet i egen befolkning. Det er snart 15 år siden sist gang selvstyremyndighetene avholdt et valg.

Den aldrende Abbas har også spilt seg selv lenger og lenger ut over sidelinjen som forhandlingspartner ved å si nei til enhver form for samarbeid med Israel og USA. Nå sist har han til og med avslått å ta imot skattepengene som Israel krever inn på vegne av de palestinske selvstyremyndighetene.

Israel står altså overfor en stadig mer irrelevant 84-åring på den ene siden og terroristene i Hamas på den andre siden. For tiden er det altså ikke akkurat lett for Israel å finne en partner for fred.

Tidligere utenriksminister Abba Ebban hadde helt rett i det han sa om at palestinerne er eksperter i å «aldri la en sjanse gå fra seg til å la en sjanse gå fra seg».

Mens palestinerne krangler seg imellom og nekter å forhandle, så har Israel et sikkerhetsansvar å ta hensyn til. I en stadig mer kaotisk Midtøsten må den jødiske staten kunne beskytte sine egne borgere, inkludert de som bor i bosettingene på Vestbredden. Og de må sikre seg at de har forsvarbare grenser.

Likevel er vi svært usikker på om en annektering virkelig tjener Israels sak. En overtagelse av deler av Vestbredden vil skape sterke internasjonale reaksjoner. Det er jo ikke Israel akkurat ukjent med fra før heller.

Men muligens er det likevel annerledes denne gangen? Kanskje vil en annektering av territorier uten forutgående forhandlinger snu den offentlige opinionen mot Israel på en måte som ikke hadde vært nødvendig.

En ensidig overtagelse av områder på Vestbredden ­stiller også Israel overfor et tilsynelatende uløselig dilemma. Det gjelder hvilke borgerrettigheter og hvilken status de ­palestinerne som bor i det annekterte området skal få.

Hvis disse palestinske araberne ikke tilbys israelsk statsborgerskap, vil det være et betydelig problem. I demokratier er det helt grunnleggende at alle landets innbyggere har de samme rettighetene.

Men samtidig er det langt fra uproblematisk å gi dem israelsk statsborgerskap heller. En altfor stor demografisk forskyvning mellom den arabiske og jødiske befolkningen, vil kunne true Israels status som jødisk stat og historiske oppgave som nasjonalhjem for verdens jøder.

Spørsmålet israelere bør stille seg er derfor om det ­faktisk er de selv som vil tape mest på en annektering nå.