Verken åndelig selvdigging eller karismatisk anarki

I dag er bakteppet for Oase ganske forskjellig fra hvordan det var.

Fredag var jeg i Oslo for å delta i en panelsamtale i anledning Oases 40-årsjubileum. Samtalen fant sted i Trefoldighetskirken.

Noen år før min levetid var denne kirken en viktig arena for Jesusvekkelsen. Søndag etter søndag i flere år var kirken full av søkende og forventningsfulle mennesker. Mange fikk sterke og livsforvandlende møter med Jesus i denne tiden.

Mange av dem som er ledere i Kristen-Norge i dag, har røtter tilbake til denne vekkelsen. Men den tok overraskende fort slutt. Hvis den tok slutt, da. Man kan si at den levde, og fortsatt lever videre, i andre former.

Men det har vært litt sånn med mange vekkelser. De pågår i en intens periode, så avtar de. Det er ikke et problem i seg selv. Apostelen Peter ville bygge hytter på fjellet da Moses og Elia viste seg der sammen med Jesus foran Peter, Johannes og Jakob.

Men de skulle ikke bli værende på fjellet. Apostelen Paulus ble ikke værende på veien til Damaskus. Men det sterke møtet med Jesus han opplevde den gangen, satte varige og dype spor. Kristenforfølgeren ble fremfor noen den som fikk vise hva det betyr å være en Jesus-etterfølger.

Oase ble til i kjølvannet av Jesusvekkelsen. Når vi ser på datidens Oase-bevegelse med vår tids briller, er det ikke uten videre enkelt å forstå hvorfor dette skulle være så omstridt. Men når vi prøver å forstå fortiden, trenger vi hjelpe til nettopp ikke å se på den med vår tids briller.

Derfor gjør vi klokt i å reflektere over det som har skjedd. Det er for enkelt å kategorisere Jesusvekkelsen bare som enten positiv eller negativ. På samme måte er det for enkelt å tenke at Oase enten er bare positivt eller bare negativt.

Vi er avhengige av den kritiske refleksjonen for å lære. Blant annet trenger vi å tenke gjennom hvilket underskudd det var Oase-bevegelsen møtte. Hvis vi overhodet anerkjenner at det var et underskudd der. Jeg tror det var det.

Siktemålet var verken åndelig selvdigging eller karismatisk anarki. Men det var et ønske om en mer helhetlig åndelighet, en mer bibelsk åndelighet, om du vil. Så vil vurderingene av de konkrete uttrykkene denne åndeligheten fikk variere noe etter hvor man selv står.

Og som med de aller fleste slike vekkelses- eller fornyelsesbevegelser går man også gjennom faser hvor man i ønsket om å betone det man ser på som sin egenart, går for langt i å distansere seg fra det man kom fra.

Testen blir om man over tid evner å korrigere dette, eller om man blir værende på et sidespor. Ingen av oss er immune mot åndelig hovmot.

Når vekkelsene er på sitt mest intense, kan det være vanskelig å diskutere dem. Ofte kan kritiske spørsmål oppleves som forstyrrelser fra mennesker man synes opptrer som om de ikke vil forstå.

Og i kampens hete klarer de fleste av oss ikke alltid å opptre med den sindigheten vi gjerne skulle hatt. Men nettopp i kampens hete trenger vi likevel de nøkterne vurderingene, og samtalene som kan hjelpe oss til å se andre perspektiver enn dem vi selv ser.

Her håper jeg også Dagen kan spille en viktig rolle. I den aller første lederartikkelen her i avisen, 20. august 1919, stod det at «Dagen skal ikke være organ for nogen kristelig organisation i særdeleshet.

Bladet vil forsøke at være organ og tolk for alt det i vort folk, som vil arbeide for sand kristentro og kristent liv og bygge det ædle og gode op i vort folk.» Dagen har altså aldri vært en luthersk avis, selv om avisens nedslagsfelt i stor grad har vært luthersk.

Jeg vil også fremheve formuleringen om at avisen ønsker å være «organ og tolk» for sann kristentro og kristent liv. Et organ representerer bestemte interesser eller ståsteder.

Det har Dagen gjort i over 100 år, samtidig som hver tid har sine kamper. Avisen er tuftet på frimodighet på evangeliets vegne. Men den er også tuftet på en ydmyk erkjennelse av at vår egen evne til å fortolke både kristen tro og livet for øvrig er begrenset.

Ønsket om å bygge «det ædle og gode» opp i folket vitner også om et samfunnsansvar som alle deler av den kristne kirke bør ta på alvor. Hvis vekkelsene først og fremst berører dem som allerede er på innsiden av det kristne fellesskapet, er det noe som mangler.

Hvis åndeligheten kun lever inne i de kirkeaktive, blir omgivelsene frarøvet kristne vitnesbyrd. Og aller mest: Hvis åndeligheten leder bort fra Kristus, den korsfestede og oppstandne, er det ikke en kristen åndelighet.

Derfor er arenaene for reflektert samtale så viktige. Derfor må vi ikke være redde for debatt. Derfor må vi ikke skrive om det vi skulle ønske var sant, som om det var sant. Derfor må vi kjenne Guds ord slik at vi kan «behandle religiøse og sosiale spørsmål i kristendommens lys», som det heter i denne avisens statutter.

I dag er bakteppet for Oase ganske forskjellig fra hvordan det var i overgangen fra 1970- til 1980-tallet. Den norske kirke har utviklet seg, både i en mer liberal og i en mer sakramental retning, ser det ut for.

Frikrikeligheten har utviklet seg. Ikke minst har bedehusbevegelsen utviklet seg i en retning som gjør at avstanden til Oase i dag fremstår vesentlig mindre. Samtidig er selve anliggendet, nemlig behovet for at Den hellige ånd får kaste lys på Jesus slik at vi ser Mesteren klarere, ikke blitt mindre.

Derfor bør kristenfolket mobilisere all den åndelige dømmekraften vi kan oppdrive, stille alle de spørsmålene som bør stilles, og samtidig med iver la oss inspirere og utfordre av bevegelsen som i disse dager feirer 40-årsjubileum.