De unge norske jødenes historier

Traumene fra 2. verdenskrig er i ferd med å slippe taket på de fleste av oss, men slett ikke alle. For unge, norske jøder er krigens konsekvenser fremdeles påtrengende.

Riktig nok er nordmenns interesse for 2. verdenskrig fortsatt sterk. Bøker om krigen selger godt. De som selv opplevde krigsårene har ofte en sterk trang til å snakke om det som hendte. For mange ble krigen deres generasjons mest definerende hendelse.

Vi som ble født en generasjon eller to senere, kan fremdeles være interessert i krigen som et historisk fenomen. Men alvoret er ikke like påtrengende for oss, som for dem som opplevde det selv. Trusselen fra Nazi-Tyskland er for lengst borte. I dag er Tyskland et av de mest stabile demokratiene i Europa. Nazismen som ideologi er lagt på historiens skraphaug. Selv om enkelte grupper forsøker å blåse nytt liv i nasjonalsosialismen, kan vi definere dem som marginale.

Men så finnes det altså mennesker som fremdeles lever med 2. verdenskrigs konsekvenser tett på livet. For noen av dem er også trusselen fra undertrykkende tankegod fremdeles skremmende reell. Lørdag kunne Dagen trykke en reportasje der unge, norske jøder fortalte om livet sitt. Reportasjen var en øyeåpner. Den viste oss en side av den norske virkeligheten som til daglig er skjult for de fleste av oss.

Det gjør dypt inntrykk å lese om unge som har forsøke å skjule at de er jøder, fordi «jøde» blir brukt som skjellsord, og fordi de selv er redd for å stikke seg ut. De var redd for å bli stemplet som «de andre» og opptatt av å bli akseptert som norske. Noen hadde venner som har byttet skole, fordi de ble hetset. Alle lever de med vissheten om at det fremdeles eksisterer konspirasjonsteorier med kraft til å gjøre skade, og som dukker opp i stadig nye varianter. Denne våren har enkelte enda til gitt jødene skylden for koronaviruset.

Et par av de norske jødene i reportasjen har engasjert seg som «veivisere». Dette er et program hvor jødisk ungdom besøker skoler og forteller om livet som jøde i Norge. Det er et viktig arbeid, for kunnskap gir økt forståelse. «Målet er at det etter hvert blir mindre vitser, stereotypier og holdninger hvor ordet «jøde» er et skjellsord», sa Simon Folgerø, en av veiviserne. Vi har alle et medansvar for at dette målet skal bli nådd.

Norske jøder lever med et større alvor over tilværelsen enn de fleste av oss. Både fordi de mistet så mange, og fordi det fremdeles finnes grupperinger som ikke vil dem vel. Det strenge sikkerhetsregimet som omgir jødiske institusjoner, taler sitt tydelige språk.

Nora Ilana Haraldsson Savosnick var en av dem som fortalte om livet sitt i reportasjen. Hennes nære familie ble deportert under krigen. Bare noen få kom hjem. Savosnicks morfar ble deportert, men overlevde to og et halvt år i Auschwitz. Morfarens far ble drept i gasskamrene. «Jeg er påvirket av min morfars historie. Det gjør at jeg ser disse trendene i samfunnet og blir redd», sier hun med henvisning til økende antisemittisme. Hun forteller sin historie i håp om at flere skal forstå. Slik åpenhet står det respekt av. Det skulle være det mest naturlige i verden å si at man er norsk jøde. Dessverre kreves det fremdeles mot å si det.