Jeg er blitt så fascinert av Jesus

Hvis vi lar være 
å oppsøke fortellingene om mennesker som har blitt fascinert av Jesus fordi det blir for intimt, underslår vi en sentral del av den kristne 
kirkes vesen.

Det er visst et gjentakende trekk ved norsk religiøsitet at vi utforsker den kristne troens yttergrenser. Kan man gjøre dette og dette og fortsatt være kristen?

Kan man si dette og dette og fortsatt være kristen? Slike spørsmål fører noen ganger til spennende samtaler. Men ofte bidrar de til at oppmerksomheten blir flyttet bort fra troens sentrale innhold. Og kanskje fører de inn på områder hvor det uansett er vanskelig å finne tydelige skillelinjer.

Et eksempel kan være ulike forsøk på å rangere oppriktighet. Disse samtalene kan tjene som en invitasjon til vår iboende dømmesyke. De kan sette dypt sannhetssøkende tvil i et urettferdig negativt lys.

Da jeg som tenåring deltok på kristne leire i ulike sammenhenger, var spørsmålet om grenser i kjæresteforhold et gjentakende tema. På denne tiden var «Verd å vente på»-kampanjen sterkt til stede mange steder.

Idealet var å vente med sex til ekteskapet. Hvilke praktiske konsekvenser skulle dette få? Hvor gikk grensene? Samtalene kunne være spennende nok. Og i en seksualisert tid må vi snakke om grenser. Men som inngang til samtaler om kristen tro, er utgangspunktet forkjært.

Spørsmålet skulle dypest sett ikke være hvor langt jeg kan gå i en eller annen retning og fortsatt kalle meg kristen. Vel så interessant er det å spørre hvor nært Gud vi kan leve. Men det blir kanskje for nærgående for moderne nordmenn.

Det går etter hvert bedre og bedre å snakke åpent om sin tvil. Man kan få mange «likes» av det. Fortellinger om tvil treffer en åre dypt i oss nordmenn. Antakelig er det derfor Bjørn Eidsvåg har blitt folkereligiøsitetens foretrukne prest.

Vi kan grunne lenge og vel på hvorfor det nettopp er fortellinger om tvil som fanger vår oppmerksomhet. Det sier kanskje noe om en norsk kristenhet som har vært for opptatt av å definere innenfor og utenfor, eller om å gjøre kompliserte spørsmål enklere enn de er.

Men så sier det kanskje også noe grunnleggende om vår egen trang til selv å være Gud. Til ikke å underkaste oss. Til ikke å akseptere rammer som en annen har definert.

De færreste av oss slipper unna tvilen. Og det er bedre å sette ærlige ord på tvilen enn å holde den skjult eller å late som om den ikke finnes. Tvilen kan gripe dypt. Troen på en usynlig Gud slår ikke rot av seg selv.

Tvilen kan bidra til å foredle troen, ved at den hjelper oss til å bearbeide misforståelser og fordommer. Men iblant kan tvilen bli så sterk at den truer troen. Ikke minst da kan de være ekstra verdifullt å sette ord på de tankene en bærer på.

Noen ganger er det negative erfaringer som truer troen. Ofte kan man komme et godt stykke på vei ved å snakke om selve erfaringene, men ikke alltid. For opplevelsene kan sitte igjen i kropp og sinn, selv om man har analysert og bearbeidet det faktiske innholdet i det man har vært gjennom.

Men uten på noen måte å ville usynliggjøre den reelle tvilen og smerten i vanskelige erfaringer, kunne vi lete mer etter dem som forteller at de har blitt så fascinert av Jesus. Uten å avskrive dem som sentimentale eller overåndelige.

I forrige uke kunne Statistisk sentralbyrå fortelle oss at medlemstallet i Den norske kirke ligger like oppunder 3,7 millioner, eller 69 prosent av befolkningen. Ifølge SSBs tall fra forrige årsskifte er i tillegg 365.000 nordmenn medlemmer i kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke.

Altså over fire millioner mennesker totalt, av en befolkning på 5,3 millioner.Samtidig oppgir bare 30 prosent av de spurte i undersøkelsen Norsk Monitor, som vi omtalte her i avisen i mai, at de tror på Gud. 48 prosent svarer at de ikke tror på Gud, mens 21 prosent er usikre.

Med andre ord finnes det mange nordmenn som oppgir at de ikke tror på Gud, men som likevel ikke velger å melde seg ut av det kristne trossamfunnet de er medlem av. Hvorfor det?

Preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, sa da Norsk Monitors tall ble kjent at nordmenns tilknytning til kirken handler om mer enn hva man svarer i en meningsmåling.

«Det handler om ritualer og ulike kulturelle uttrykk, tradisjoner, bygninger og mye mer», sa han. Sannsynligvis treffer han ganske godt. Det at så mange nordmenn fortsatt er medlem i Den norske kirke, sier noe om en opplevd tilknytning. Men hvor kristne er egentlig nordmennene?

Det spørsmålet er det dypest sett ikke opp til noen av oss å svare på. Vårherre vet. Men i stedet for å rangere hverandres kristelighet kunne vi søke med nysgjerrighet etter fortellingene om Jesus, om hvordan evangeliet tiltrekker seg oppmerksomhet.

Mange kan holde innsiktsfulle foredrag om tro. Dyktige skuespillere kan ta på seg en forkynners skikkelse. Den som skal preke trenger en annen tilnærming. Hvem er det som forkynner i våre dager?

Og hvilket budskap forkynner de? Som journalister er hovedmålet vanligvis å beskrive virkeligheten så sakssvarende som mulig. Også når den er dyster. Også når man arbeider i Dagen. Men vi velger selv hvilke spørsmål vi stiller, og hvilke problemstillinger vi belyser.

Hvis vi lar være å oppsøke fortellingene om mennesker som har blitt fascinert av Jesus fordi det blir for intimt, underslår vi en sentral del av den kristne kirkes vesen. Og vi overser mange menneskers livsfortellinger. Det kan vi ikke være bekjent av.