TROFAST: Martin Kolberg fortje
...
TROFAST: Martin Kolberg fortjener honnør fordi han aldri har glemt hvor han kommer fra, skriver Dagen på lederplass. Foto: Terje Pedersen, NTB Scanpix
leder
Den hederlige Kolberg
Del
Når man først skaffer seg meningsmotstandere, er det et privilegium å få dem i Martin Kolbergs utgave

Gjennom et halvt århundre, i et stort spekter av verv, har Martin Kolberg vært en av de mest sentrale skikkelsene i Arbeiderpartiet. Nå er han på oppløpssiden.

Han har sagt fra seg gjenvalg til Stortinget foran valget neste år. Med ham forsvinner en politiker som inngir respekt. Og han er også en politikertype som vi ser stadig færre eksempler på. Det er et tap.

I et bredt anlagt intervju med Vårt Land oppsummerer Kolberg sitt engasjement og politiske virke. Selv ser han etableringen av det rødgrønne fra 2005 samarbeidet som sitt viktigste bidrag.

Men det er også verdt å merke seg at han i 1975 var AUFs representant i et utvalg som forberedte Arbeiderpartiets linjeskifte overfor Den norske kirke og kristendom. Forholdet hadde historisk vært anstrengt, ikke minst tidlig på 1900-tallet. Nå ville man ha et positivt forhold.

Den som har lest Dagen over litt tid, vet godt at verken det rødgrønne prosjektet eller Arbeiderpartiets kirkepolitikk alltid har utløst særlig stor begeistring.

Tvert imot har avisen vært kritisk til flere av retningsvalgene til de rødgrønne og ikke mindre til Arbeiderpartiets trang til overstyring av kirken og regulering av troslivet. Den kritikken står ved lag.

Men når man først skaffer seg meningsmotstandere, er det et privilegium å få dem i Martin Kolbergs utgave. Det skyldes ikke at han er veik og lett å avfeie. Tvert imot er han tøff og hardslående, og en som nekter å gi seg når han er overbevist om noe.

Nettopp dette er så forbilledlig. Han har en overbevisning og står for den, han er opptatt av å underbygge den, og han kjemper med blanke våpen.

Det er på noen måter langt bedre med en konsekvent og skvær motstander enn en vinglete og viljeløs alliert. En slik motstander kan man stole på og forholde seg til på en ryddig måte.

Kolberg fortjener honnør fordi han aldri har glemt hvor han kommer fra. Selv etter flere tiår i maktposisjoner i hovedstaden, er det ingen som trenger å være i tvil om at det er vanlige arbeidsfolk han identifiserer seg med.

Han er sønn av en jernbanemann og startet yrkeslivet på en skofabrikk, som det framgår av Vårt Land-intervjuet. Stoltheten og trofastheten han viser til egne røtter kan være til inspirasjon og ettertanke for noen hver.

Den ikke-troende Kolberg sier at han har hatt et «hat/elsk-forhold» til Kristen-Norge. Han har buldret mot verdikonservative holdninger han ikke deler, men samtidig har han vært oppriktig interessert i kontakt og dialog.

Ikke minst ble det lagt merke til at han oppsøkte Aril Edvardsen i Sarons Dal i 2003. Den daværende partisekretæren i Ap beskrev verdensevangelisten fra Kvinesdal som reflektert og samfunnsengasjert.

Nå er Kolberg åpen om sin sterke skuffelse over at KrF gikk til høyre og ikke til venstre da partiet skulle velge partnere for regjeringssamarbeid.

Det er ingen overraskelse at han tenker slik. Og selv om kritikken er skarp, er det ingen grunn til å mistenke Kolberg for at den ikke er velment.

Selv om Kolberg gir seg i formelle verv, ønsker han å bidra til bevegelsen som har preget hele livet hans. Det vitner om en forpliktelse som kristne ildsjeler kan identifisere seg med.

martin kolberg,arbeiderpartiet,ap,politikk,stortinget,aril edvardsen,sarons dal,leder,lederartikkel