Det som fører til endring

For at holdninger skal endres, trengs det noe som griper dypere enn slagord.

«Er det saken de er opptatt av, eller bare retorikken?» spurte­ Kjell Magne Bondevik mot slutten av sin statsminister­tid i 2005. Spørsmålet var rettet mot hans egne, mot ­KrF-velgere­ som syntes partiet var for utydelig.

Det er nærmest en ­skjebnens ironi at de som kom inn i KrFU og etter hvert KrF i kjølvannet av denne perioden nå kan komme til å gjøre noe av det Bondevik advarte mot.

På 2000-tallet drev KrF systematisk opplæring i kristendemokratisk tenkning, og det var et mål å etablere partiet som en størrelse å regne med for bredere lag av befolkning­en enn aktive kristne.

Dette prosjektet viste seg vanskeligere enn antatt. Og når partiet ifølge velgerundersøkelser nå ­sitter igjen med stort sett religiøse velgere, samtidig som antall nordmenn som oppgir at de tror på Gud går ned, sier det seg selv at utfordringene er betydelige.

Det er ikke vanskelig å forstå at partiet da begjærlig ­benytter de mulighetene som kommer til å profilere KrFs egenart. ­Dette ble senest aktualisert i debatten om endringer i bio­teknologiloven.

Og her står det mye på spill. Ingen trenger å tvile på at engasjementet fra KrF-hold var langt mer enn partitaktikk. Her stod fløyene sammen i en kamp som har forankring i det gudgitte menneskeverdet.

Derfor var dette på alle måter en kamp det var nødvendig for KrF å kjempe.

Men hva er målet med politikken? Når lykkes man?

For noen var det antakelig overraskende at Ida Lindtveit Røse ble pekt ut som statsrådsvikar, i lys av det inntrykket som er dannet av Kjell Ingolf Ropstad som en slags ­garantist for partiets høyreside.

Under KrFs landsmøte i Sola i fjor ­forklarte Ida Lindtveit Røse overfor Dagen hvorfor hun har kommet til det standpunktet hun har til selvbestemt abort. Hun la til grunn at livet er «uendelig verdifullt helt fra ­unnfangelse og til naturlig død».

Slik snakker ikke de som vanligvis forsvarer selvbestemt abort. Røses vurdering var at et forbud mot abort ikke uten videre fører til at antall aborter går ned.

Derfor vil hun heller satse på «god informasjon til kvinner og hjelpe dem så godt som mulig til å bære frem ­barnet». Dette mente hun ville være det som beskyttet det ufødte livet best.

Det kan neppe være tvil om at Røse med dette krysser en grense som det hittil har vært uaktuelt for KrF å krysse.

Det at det skulle være opp til den enkelte på fritt grunnlag å velge liv eller død for fosteret frem til uke 12, rimer ikke særlig godt med tanken om fosterets menneskeverd fra unnfangelsen av.

På den annen side har KrFs politiske arbeid så langt ikke gitt veldig synlige resultater når man ser på abortstatistikken. Og partiet strever fortsatt med å utvikle et helhetlig politisk ­alternativ til den gjeldende loven.

Da daværende partileder Knut Arild Hareide talte til det ekstraordinære landsmøtet 2. november 2018 snakket også han om å få ned aborttallene. Dette hadde vært et hett tema i den interne veivalgsprosessen.

Hareide viste til et forslag KrF hadde fremmet i Stortinget i 2014 om en handlingsplan for å redusere aborttallene med en tredjedel på 10 år. Dette ville i så fall bety en reduksjon på 4.000 aborter i 2028.

Det er ­betydelig. Hareide viste til det paradoksale i at Arbeider­partiet og Senterpartiet hadde støttet KrFs forslag, mens både Høyre, Venstre og Frp stemte imot.

Selv har jeg ikke samvittighet til å støtte ordningen med selvbestemt abort. Ikke fordi jeg mener kvinner ikke skal få bestemme over sin egen kropp, men av hensyn til det sårbare fosterets menneskeverd. Fosteret kunne vært meg.

Likevel er det grunn til å tenke nøye gjennom hvordan man opptrer politisk i et samfunn som mer og mer beveger seg bort fra den kristne forankringen vi har hatt med oss i uminnelige­ tider. Det kan være fristende å ty til ­konfrontasjon.

Den ­oppskriften ser ut til å ha inspirert svenske Krist­demokraterna under ledelse av halvt norske Ebba Busch Thor. Men Norge er ikke Sverige. Og det er verdt å merke seg at etter et solid oppsving har det gått klart nedover for KD på målingene det siste året, ifølge pollofpolls.se.

Fordelen med konfrontasjon er at den kan fungere samlende for eksisterende velgere og mobiliserende for nye. Ulempen er at den kan fremprovosere kraftig motstand, og samtidig kan det også fremmedgjøre både eksisterende og potensielle velgere.

Markeringer kan være både nødvendige og betydningsfulle. Og det finnes noen spørsmål som er så viktige at man må kjempe for dem selv om man vet at man ligger an til å tape på kort sikt. Menneskeverdet er en slik sak.

Likevel kan ingen av oss velge vår egen samtid. Vi kan ikke velge hvilke historiske oppgjør som skjer mens vi lever.

Men vi kan, som Ungdom i Oppdrags grunnlegger Loren Cunning­ham i boken han skrev om Bibelens betydning, spørre: «Er det mulig å forvandle et samfunn, en by eller et land?»

Det har skjedd før. Det kan skje igjen. Men for at holdning­er skal endres, trengs det noe som griper dypere enn slagord. ­Kanskje finnes det muligheter på uventede steder. I hvert fall hvis man tar seg tid til å lete, til å be, til å lytte og til å arbeide.

For ordens skyld: Kjell Ingolf Ropstads kone er søsteren til han som er gift med min søster. Ropstad og jeg er dermed ­onkler til noen av de samme barna. Derfor unngår jeg å skrive om hans lederskap i Kristelig Folkeparti.