Friskoler splitter ikke samfunnet

Foreldrene som ønsker skolens hjelp med barnas kristne oppdragelse, har i dag ingen annen mulighet enn å velge en friskole.

Friskoler gir et mer splittet samfunn, mente Vidar Sætre på debattplass her i avisen i forrige uke. Og han er slett ikke alene om å ha det synspunktet. Denne typen kritikk er kanskje den vanligste innsigelsen mot friskoler, også fra kristne.

Sætres innlegg gir oss en god anledning til å drøfte de kristne friskolenes eksistensberettigelse. Som han er inne på i sin artikkel, så har Dagen alltid vært en sterk tilhenger av friskoler generelt og kristne friskoler spesielt. Vi finner ingen avgjørende argumenter mot dette skoleslaget, ei heller påstanden om angivelig samfunnssplittelse. Det er i dag kun to prosent av norske barn som går i en friskole, enda færre går i en kristen sådan. Bare disse tallene alene burde være nok til å avblåse frykten for samfunnets splittelse.

Kan det være at Vidar Sætre drømmer seg tilbake til en tid der norsk skole var en aktiv medspiller for å gi barna en kristen oppdragelse? Men den tiden er dessverre for lengst over. Den tidligere kristne formålsparagrafen om at grunnskolen skulle «hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding», ble endelig opphevet i 2009, men hadde da i virkeligheten lenge vært sterkt svekket. Kristendomsundervisningen har også forsvunnet og blitt avløst av et fag der fremmede religioner gis tilnærmet like mye plass som det som tidligere var vår grunnlovsfestede statsreligion.

De foreldrene som ønsker skolens hjelp på dette området, har derfor i vår tid ingen annen mulighet enn å velge en kristen friskole. Vi tror at skolegang på en slik privat skole, der dette finnes, er noe av den beste gaven kristne foreldre kan gi til sine barn.

Et annen og mer vanlig argument av denne typen, er at man ikke bør sende barna på friskole fordi man da svekker den kristne påvirkningen i den offentlige skolen og i lokalsamfunnet. Dette er et forståelig og ganske relevant poeng. Men vi vil understreke at det grunnleggende sett er foreldrenes ansvar å bære frem et kristent vitnesbyrd der man bor. Dette er en forpliktelse man verken kan eller bør kan velte over på barna sine.

Dagen får i samme innlegg kritikk for det artikkelforfatteren mener er en ensidig støtte til den valgfrihetsideologien som friskolebevegelsen er tuftet på. «Dagens redaktør bryr seg altso mest om elevane sin valfridom – og lite om fylka sin politiske valfridom», skriver Sætre - og har helt rett i det.

Vi tilstår gjerne at vi er sterke tilhengere av det FN-støttede prinsippet om at foreldre har rett til å velge skole for sine barn. Og hva fylkeskommunale byråkrater måtte mene om det, interesserer oss bare sånn passe. De ulike kommunale og fylkeskommunale forvaltningsnivåene er til for borgernes skyld, ikke omvendt.

Så er vi også dypt uenig i påstanden i innlegget om at engasjementet for friskoler er et høyresidefenomen på den politiske skalaen. Kampen for de kristne friskolene har vært drevet frem fra en sentrumsposisjon i politikken, fremst fra Kristelig Folkeparti. Men det er riktig at høyresiden historisk sett har vist en større forståelse for foreldres valgfrihet enn det venstresiden har gjort.

Også i dag er det slik at uviljen mot og frykten for det kristne friskolealternativet blir større jo lenger til venstre man kommer i politikken.