– Hva mener du med «Gud»?

Bidrar vi som aktive kirkegjengere, med vår måte å snakke om Gud på, til at han kan bli oppfattet som et «kosedyr»?

Det var nesten litt vekkelsesvind å spore på vei inn i Bergen­ domkirke torsdag kveld. Mellom 100 og 150 voksne ­mennesker hadde funnet veien inn for å møte «Biskopen på hjemmebane». Halvor Nordhaug hadde overskriften «Gud – usynlig, men virkelig?» og gikk grundig til verks. I 59 minutt­er prøvde han først ut fra naturvitenskap å vise at det går an å argumentere rasjonelt for en usynlig og skapende Gud. Så gikk han gjennom skapelsesfortellingene i 1. Mosebok og knyttet disse til det han alt hadde sagt.

Som kristendomsstudent ble jeg introdusert for konseptet­ kristen tro som «livstolkning». Det fremstod ved første ­øyekast som et typisk teoretisk begrep, stort sett forbeholdt akademikere. Mer og mer tror jeg det er et begrep som flere trenger å ta i eie. Ikke på grunn av ordet i seg selv. Men fordi det aller mest er nettopp som livstolkning at ­kristendommen har noe å bidra med.

Derfor er det positivt at biskop Halvor Nordhaug så å si inntar den offentlige arenaen, både med jevnlige samtaler med kulturpersonligheter på Litteraturhuset, og nå med tre kveldssamlinger i domkirken hvor han inviterer til dialog om noen av de virkelig store spørsmålene. Den største faren for den kristne kirke er ikke at folk blir provosert. Det er verre når kirken blir oppfattet som uinteressant, som noe man kan forholde seg likegyldig til.

I filmen «En prest og en plage» sier presten Børre Knudsen på et tidspunkt at abortsaken representerte en mulighet til å engasjere seg i «noe virkelig, ikke bare noe kirkelig». Det er et talende utsagn. A propos livstolkning. Det er når vi får troen inn på livet at vi for alvor kan finne ut av hva den bygger på og består av. Vi trenger flere og større rom for disse samtalene.

Det er fortsatt nødvendig å diskutere teologi. Både generelt og konkret. Det er umulig for kirken å være stille i saker der Bibelen har noe å si oss. Men det er ikke likegyldig hvor vi begynner samtalene. I vår virkelighet trenger vi å undersøke med fornyet nysgjerrighet hva det betyr for oss at Gud finnes.

«Gud har et ansikt - Kristus. Da vet vi noe om hvem Gud er. En som gir seg selv», sa Halvor Nordhaug i domkirken på torsdag. Han pekte på at Gud skapte av ren og skjær kjærlighet. Alt dette er sentrale opplysninger for å forstå hvem Gud er. Som en kontrast til dette viste biskopen til et ateistisk utsagn om at «jeg trenger ingen gud som kosedyr». Bak dette utsagnet ligger det et utfordrende spørsmål: Bidrar vi som aktive kirkegjengere, med vår måte å snakke om Gud på, til at han kan bli oppfattet som et «kosedyr»?

Nordhaug hadde invitert Bergens Tidendes sjefredaktør Frøy Gudbrandsen til å respondere på det han hadde sagt. Hun gikk grunnleggende til verks, og spurte biskopen hva han mente med «Gud». Flere burde stille det spørsmålet. Nordhaug repliserte at Gud ikke kan observeres, men at han er en kraft med evne til å skape, og at han har personlighet. Gudbrandsen spurte videre om Gud griper inn, eller om universet går av seg selv. Også det er et spørsmål av stor betydning sett fra et kristent ståsted. Nordhaug svarte at Gud kan gripe inn når han vil, men at verden er skapt «grunnleggende selvgående.»

Så sa biskopen noe av det viktigste han sa denne kvelden: «Det er et enormt underskudd på samtaler om tunge teo­logiske spørsmål rundt i menighetene.» Og han spisset ­budskapet ytterligere da han pekte på at kristne mennesker gjerne kan ta utdanning på doktorgradsnivå, mens troen ser ut til å bli hengende igjen på modenhetsnivået fra Ten sing-tiden. Den utfordringen er ubehagelig aktuell.

Når vi leser om og følger ulike debatter rundt i Kristen-Norge, kan vi iblant få inntrykk av å stå overfor en viss intellektuell latskap. Ellers våkne og beleste mennesker ser ut til å nøye seg med enklere forklaringer i møte med Gud og det åndelige enn de kunne stilt seg bak på andre av livets områder. Derfor trengs det sterkere vilje til også å drøfte de grunnleggende og komplekse problemstillingene i teologien. Og det trengs fornyet interesse for å lese Guds ord i sin sammenheng. Kanskje var det en slik interesse vi så noen spor av torsdag.

I samtalen om rasjonelle argumenter for Guds eksistens ­påpekte biskopen også det avgjørende premisset som ikke lar seg bevise: Kristendommen oppstod ikke fordi Jesus sa fine ting, men fordi han stod opp fra de døde.

Frøy Gudbrandsen fortalte at de rundt lunsjbordet i Bergens Tidende hadde snakket om hvordan man etter en helg gjerne kan fortelle at man har vært på konsert eller på pub eller hvor man ellers har vært. Men de som har vært på bedehuset forteller ikke om det.

Halvor Nordhaug repliserte­ at nordmenn har et sjenert forhold til tro. Antakelig har ­biskopen rett i det. Men han fortjener takk for å bidra til en mer informert samtale om troens substans og betydning.