Ste. Therese-leiren var en av
...
Ste. Therese-leiren var en av flyktningleirene som ble satt opp i kjølvannet av jordskjelvet i 2010. Foto: Dieu Nalio Chery, AP Photo
Leder
Å huske dem som trenger det
Del
Ingen av oss kan hindre at det skjer nye katastrofer, men vi kan bidra til at fattige og utsatte er bedre rustet til å møte dem. Og vi kan håpe at litt færre mennesker opplever seg glemt etter å ha vært gjennom sitt livs store traume.

Ti år etter det katastrofale jordskjelvet som rammet Haiti, føler mange av de overlevende seg glemt. Det kunne vi lese i en NTB-sak her i avisen på lørdag. Rystelsen 12. januar 2010 traff det fattigste landet på den vestlige halvkule. Dermed ble skadevirkningene desto mer dramatiske.

Minst 250.000 mennesker mistet livet. Tallet er helt uvirkelig. Det er hele befolkningen i Norges nest største by. Fortsatt preges samfunnet sterkt av ødeleggelsene. Det burde ikke overraske noen. Vi kan bare tenke på hvor lenge en ulykke kan prege en familie eller en naturkatastrofe et lokalsamfunn i vårt eget land.

For de fleste av oss var nok Haiti for lengst havnet langt bak i bevisstheten, for ikke å si i glemmeboken. Selv om denne tragedien er sjeldent stor, har vi i mellomtiden hørt og sett mange andre bilder av mennesker som lider. Naturkatastrofer, sult og krigens herjinger flimrer over skjermene våre nærmest ustanselig.

Det meste gjør ikke spesielt sterkt inntrykk. Som en konsekvens av globaliseringen og den teknologiske utviklingen, blir vi eksponert for stadig mer informasjon. Det er lett å bli nummen. Egne utfordringer og problemer krever også sitt.

Den som prøver å være alt for alle, blir ikke noe for noen, har en klok person sagt. Ingen av oss kan ta inn over oss all verdens nød. Det kan bare Gud. Og ham kan vi heldigvis vende oss til, både med egne og andres lidelser. Men samtidig har vi et ansvar for våre medmennesker.

Når Gud skal hjelpe dem som er i nød, ser det ut til at han stort sett bruker andre mennesker. Ikke minst er det viktig at vi som lever helt på toppen av verden med tanke på materiell velstand og trygghet, stiller oss solidarisk med dem som lider. Det handler ikke bare om å se, lese og høre. Det handler også om å la oppmerksomhet og omtanke bli til praktisk støtte.

Ofte er det lettest å la seg bevege til å hjelpe når det er full krise. Mange lar seg mobilisere, både kjendiser og folk flest, når vi blir vitne til en akutt situasjon. Da kan penger og andre bidrag sitte løst. En slik refleks skal vi både være takknemlige for og ta vare på. Den vitner om at vi kan identifisere oss og bry oss om dem som er i en desperat situasjon.

Samtidig er det klar over at mange kan ha store behov som ikke er synlige. Skal vi gi hjelp som virkelig gir resultater på sikt, må også hjelpen være langsiktig. Når kameralinsene vendes mot andre steder, er det fortsatt mennesker som trenger at noen bryr seg.

Derfor er det avgjørende at vi noen ganger velger å være trofaste mot gode formål. Organisasjoner som satser på å bygge opp utdanning, helsetilbud og bekjempe vold, trenger støttespillere som forplikter seg. Innsatsen som har størst betydning, kan framstå mer «kjedelig». Men det bør ikke hindre at vi bidrar til den hvis vi har anledning.

Å glemme går av seg selv. Å huske krever ofte aktiv handling. Den som vil bry seg om andre, kan oppleve at det er litt bry med det. Det ligger jo i selve ordet. Men holder vi fast ved et engasjement over tid, får vi også mer del i gleden ved resultatene.

Ingen av oss kan hindre at det skjer nye katastrofer, men vi kan bidra til at fattige og utsatte er bedre rustet til å møte dem. Og vi kan håpe at litt færre mennesker opplever seg glemt etter å ha vært gjennom sitt livs store traume.

lederartikkel,haiti,port-au-prince,jordskjelv,naturkatastrofe