Liberale politikere som frykter mangfold
Etter den høsten vi har hatt, var det kanskje ikke annet å vente enn at kristne skolers holdning til homofili kom til å bli gjenstand for ytterligere undersøkelser.
«Ti private, kristne skoler i Hordaland ansetter ikke homofilt samlevende lærere», kunne vi lese her i avisen lørdag. Saken ble først publisert i Bergensavisen dagen før.
Etter den høsten vi har hatt, var det kanskje ikke annet å vente enn at kristne skolers holdning til homofili kom til å bli gjenstand for ytterligere undersøkelser. BAs forsidetittel var imidlertid ubehagelig illustrativ med tanke på debattklimaet: «Homofile lærere er uønsket».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I ingressen inne i avisen blir det presisert at de aktuelle skolene «ikke ansetter lærere som lever i et homofilt samliv». Men forsiden lørdag var like lite beroligende som den dagen før.
Der handler saken om Arbeiderparti-politikere som gir kommunal støtte til friskoler, inklusive de omtalte kristne skolene. Her er tittelen på forsiden «Gir pengestøtte til homo-nektere». Her er det tydeligvis bare å slå seg løs med nedlatende beskrivelser.
Det saken handler om, er gammelt nytt. Blant andre de åtte Danielsen-skolene har i årevis ønsket lærere som lever i tråd med skolens ideologiske grunnlag, formulert i et verdidokument. Daglig leder Asle Ystebø i Egill Danielsen stiftelse presiserer at de med dette dokumentet ønsker å være tydelige på hva skolen står for, slik at det er avklart allerede i utgangspunktet.
Det er altså ikke slik at disse skolene ikke ansetter homofile lærere. Men skolene forbeholder seg, med loven i hånd, retten til å be om at lærere lever i tråd med skolens verdigrunnlag. Det innebærer blant annet troen på at ekteskapet mellom mann og kvinne er den gudgitte rammen for seksuelt samliv.
Dermed vil både samboerskap og likekjønnede parforhold falle utenfor de definerte rammene. Men formålet er altså å løfte frem ekteskapet mellom mann og kvinne, ikke å være «homo-nektere».
Ifølge Statistisk Sentralbyrå går totalt oppunder fem prosent av norske elever på såkalte private skoler. Dermed er andelen elever som går på kristne skoler enda lavere. For dem som ikke ønsker at barna deres skal gå på skoler der en tradisjonell kristen samlivsetikk finnes det med andre ord rikelig med alternativer.
Den politiske trangen til å overstyre disse skolene, til å true med kutt i offentlig støtte og til å mistenkeliggjøre deres vilje til å følge læreplaner og til å ivareta ulike elever, vitner ikke om noen særlig utviklet toleranse.
Det er forstemmende å lese i BA om hvordan lokallagslederen i det angivelig liberale partiet Venstre mer enn gjerne tyr til karakteristikker som at disse skolene fryser folk ut. Det kan jo hende noen andre føler seg fryst ut av Jo Einride Lerheims egne uttalelser.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Selv om det skulle være selvsagt, kan det også være verdt å minne om at de foreldrene som sender barna sine til kristne skoler, selv er skattebetalere. Retten til å velge utdanning for sine barn er som kjent forankret i menneskerettighetene. I dagens avis skriver generalsekretær Jan Erik Sundby i Kristne Friskolers Forbund om et innsnevret handlingsrom for kristne skoler.
Det ser ut til å være en beklagelig, men likevel ubehagelig treffsikker beskrivelse av den politiske situasjonen akkurat nå. Det lover ikke godt for det mangfoldige samfunnet norske politikere så gjerne snakker om at de vil ha.
