Enden er nærmere

I ettertid kan det virke lett å karakterisere sammenligningen mellom EU og Dyrets rike for 25 år siden som nok et feilslått forsøk på å anvende Bibelen på sin egen samtid.

Som vi ble minnet om i lørdagsavisen, var det ikke bare politiske argumenter som ble brukt debatten om norsk EU-medlemskap for 25 år siden. For noen var også teologiske perspektiver viktige.

De så tegn til at en nydannelse av Romerriket. Det forsto de som en oppfyllelse av profetier fra Daniels bok i Det gamle testamente og Johannes´ Åpenbaring i Det nye testamente. Og de så grunn til å advare mot at Norge skulle bli en del av Dyrets rike.

I ettertid kan det virke lett å karakterisere dette som nok et feilslått forsøk på å anvende Bibelen på sin egen samtid. Europa og EU har utviklet seg på måter som de færreste så for seg tidlig på 1990-tallet. Land i det tidligere kommunistiske Øst-Europa er blitt innlemmet i unionen.

Og unionen har fått mye å stri med. Flere land har betydelige utfordringer med blant annet økonomi og integrering av store flyktningstrømmer.

Foreløpig er det lite som tyder på at EU vil være verdens maktsentrum i nær framtid. Til det er andre land i verden, ikke minst USA og Kina, altfor sterke.

Men denne debatten illustrerer en spenning som kristne til alle steder til alle tider vil leve i. Jesus selv pålegger oss å være våkne for tegn på at verdenshistoriens ende nærmer seg. Det har aldri vært lett å holde oversikt over dette. Mye informasjon kan også gjøre oss mer forvirret.

Det viktigste vi kan lære, er trolig at vi må være våkne for den åndelige og moralske situasjonen. Får Guds ord plass, særlig blant kristne? Lever vi det livet Gud har kalt oss til? Får Guds vilje prege samfunnsutviklingen, ikke minst ved vern om de svakeste og mest sårbare?

Svarene på disse spørsmålene er heller ikke alltid så entydige. Noe kan utvikle seg til det bedre i samfunnet, andre ting til det verre. I det tradisjonelt kristne Vesten må vi konstatere at kristendommen har tapt terreng i et dramatisk tempo.

Det åndelige forfallet blir ikke minst synlig i de mange tomme kirkene i europeiske land. Samtidig har det vært sterk kristen vekst i det globale sør. Vi ser altså ikke bare svekkelse, men også vekkelse.

Vi kan lett komme til å sette oss selv i sentrum når vi skal vurdere en situasjon. Det er dypt menneskelig å se seg selv som historiens hovedperson.

På et vis er det også riktig. Det er vårt eget liv vi er satt til å forvalte, til ære for Gud og til gagn for andre mennesker. Fra et kristent synspunkt er det viktigste at vi ikke glemmer dette. I Bibelen er nettopp det i glemme Gud og hans kall til oss det sikreste tegnet på åndelig søvn.

For 20 år siden ga kirkehistorieprofessor Oskar Skarsaune ut boken «Tusenårshåpet. Kristen endetidsforvetning gjennom 2.000 år». I forordet påpekte han at denne historie kan leses som stadig nye feilslåtte forsøk på å fastslå at endens tid var nær.

Men han understreket også at denne historien kan leses på en annen måte: Som fortellingen om brudepikene som holdt lampene brennende. Med alle sine raringer og rariteter mener han denne historien gir oss en utfordring som vi trenger i vår tid.

Slagord som «Enden er nær» er blitt gjort til latter mange ganger. Det bør ikke unødig gis næring til mer slik underholdning. Men den kristne vet at enden er nærmere enn noen gang. Det kan framstilles som noe farlig og truende, men i Bibelens verden er det først og fremst en glede.

Gud har ikke glemt sine løfter til dem som har tatt imot troen på ham, men han vil gi flest mulig anledning til å gjøre det. Derfor skal vi ikke bruke tiden på spekulasjoner, men på å fordype oss i Ordet om ham og kallet til å tjene våre medmennesker.