Miljøbevegelsen bør utfordres

Som enhver annen institusjon med makt, må også miljøbevegelsen tåle at deres verdisyn blir kritisert.

Miljøbevegelsen er en mektig, global bevegelse. Og mektigere kommer den etter all sannsynlighet til å bli. Sjansen er stor for at de kan komme til å prege vår verden i generasjoner fremover.

Den verdenen har den for øvrig satt seg hårete mål om å endre på helt grunnleggende måter. Der andre bevegelser har valgt mer rødlige farger på sine revolusjoner, har miljøbevegelsen plukket seg ut grønn. Men revolusjon skal det bli. En grønn en, altså.

En bevegelse med så dramatiske visjoner om å omskape verden slik vi kjenner den, må selvfølgelig gås nøye etter i sømmene. Ikke minst er det viktig at dens grunnleggende verdier og menneskesyn kommer frem i lyset og blir debattert.

Vi opplever at det er en slik debatt KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad har ønsket å reise. Han ville ha er bred verdidebatt, men dessverre har MDG her hjemme, godt hjulpet av et kobbel av kommentatorer, kapret hele ordskiftet. De har fått det inn i et smalt spor der alt bare handler om det norske og nå tilsynelatende meget indignerte Miljøpartiet De Grønne.

Vi mener at det er helt riktig av Kjell Ingolf Ropstad å reise debatten om det problematiske tankegodset som helt klart finnes innenfor deler av miljøbevegelsen. Og så er vi dypt uenig med de som hevder at denne typen utspill gjør partiet smalere. Vi mener at det tvert imot er med på å gjøre KrF til et bredere parti med større appell også utenfor de tradisjonelle velgergruppene.

Ja, miljøbevegelsen er populær, men den er også omstridt i brede lag av det norske folk. Vi tror faktisk mange vanlige mennesker er grunnleggende usikre på hvilke verdier denne bevegelsen egentlig bygger på. De opplever at de på en urettferdig måte påføres skam når de flyr, kjører bil og spiser kjøtt.

Mange reagerer også på den apokalyptiske og totalt humørløse tonen i miljøbevegelsens argumentasjon. Under sommerens korte norske godværsperiode mellom alt regnet var en fremtredende miljøpolitiker ute og oppfordret til å «slutte å kalle dette finvær og heller anerkjenne at det er et forvarsel på katastrofe».

Men enda mer alvorlig er selvfølgelig angrepene på menneskeverdet som forekommer. Vi var til stede da den verdenskjente moralfilosofen Peter Singer holdt foredrag i regi av Universitetet i Oslo for to år siden. For oss var det et blikk ned i avgrunnen. Singer argumenterer for at høyerestående dyr er like mye verdt som sterkt funksjonshemmete mennesker og at det ikke bør være verre å ta livet av et født handikappet menneske enn et dyr.

Grønn Ungdoms talsperson Teodor Bruu går ikke like langt, men også han argumenterte i en Klassekampen-kronikk i sommer for at menneskeverdet også burde omfatte dyr.

Vi er også bekymret for de stemmene vi fra tid til annen hører i offentligheten der det stilles spørsmål ved om det nå er riktig å føde barn til verden. Et nytt menneske vil jo komme til å sette så kraftige klimaavtrykk.

I møtet med slike holdninger må vi stille følgende grunnleggende spørsmål: Er mennesket til for naturen eller er naturen til for mennesket? Det kristne svaret på det spørsmålet er i hvert fall soleklart.