Sviket mot kurderne

President Trumps beslutning om å trekke amerikanske soldater ut av Nordøst-Syria, og slik legge veien åpen for en tyrkisk invasjon, har skapt en ny katastrofe i regionen.

Det er svik av dimensjoner vi nå ser konsekvensene­ av. Både i Irak og i Syria har kurderne med ­amerikansk støtte spilt en helt avgjørende rolle i kampen mot IS. Likedan har de vært avgjørende for å bevare freden.

Nå er denne skjøre freden truet av en tyrkisk president som invaderer nabolandet på syltynt grunnlag. Igjen får vi bilder fra Syria av raketter som slår ned i tett befolkede områder og tusener av mennesker som flykter. Det er dypt ­opprørende. Skal sivilbefolkningens lidelser i denne regionen aldri ta slutt?

President Erdogan har oppgitt to hoved­grunner for invasjonen. Den ene er den påståtte trusselen fra den kurdiske YPG-militsen i Syria, som har bånd til PKK i Tyrkia. Den andre er ønsket om å etablere en buffersone langs grensen på syrisk side der han kan plassere to millioner flyktninger­.

I tillegg kommer til en tredje grunn, nemlig ­hensynet til Erdogans synkende oppslutning i hjemlandet og håpet om at en krig kan få fart på meningsmålingene.

Tyrkia er det landet som har tatt imot flest ­syriske flyktninger. At dette over tid har vært en stor belastning for det tyrkiske samfunnet, er det ingen tvil om. Ei heller at det haster å hjelpe de syriske flyktningene til å flytte hjem dit de kommer fra. Å plassere to millioner hovedsaklig sunni­muslimske arabere i grenseområdene i det nordlige Syria er imidlertid en svært dårlig idé.

Både av hensyn til flyktningene selv, og ikke minst fordi det allerede bor folk der. Hvis denne planen settes ut i livet, innebærer det en tvangsforflytning av folkegrupper som legger grunnlag for nye konflikter i uoverskuelig fremtid.

Det provoserte både syriske og tyrkiske ­myndigheter da kurderne i 2016 erklærte Rojava (syrisk Kurdistan) som en autonom, føderal region­. At syriske kurdere skulle utgjøre en så massiv ­trussel mot Tyrkia at det rettferdiggjør en invasjon, har vi likevel ingen forståelse for. Det som derimot representerer en alvorlig trussel, er at Tyrkias handlinger i Syria undergraver det arbeidet som er gjort med å bekjempe IS. Dette skjer delvis ved at sovende IS-celler vekkes til live igjen, og at kontrollen i fengsler og leirer med IS-terrorister svekkes.

Men også ved at det finnes elementer i de tyrkiske ­styrkene og blant deres allierte på syrisk side som har en ­islamistisk agenda. Utenomrettslige ­henrettelser av flere kurdiske politikere de siste dagene, kan være et varsel om hva disse har i sinne.

Hva det vil innebære at den syriske regjerings­hæren nå er på vei nordover for å «konfrontere ­tyrkisk aggresjon», gjenstår å se. Selve skrekk­scenarioet er hvis det blir direkte kamper mellom tyrkiske og syriske styrker. I så fall blir tallet på flyktninger, som i går hadde nådd 160.000, som en liten krusning å regne mot bølgen som da kommer.

For lokale syriske kristne vekket det uansett ­vonde følelser at de igjen måtte bruke kirkeklokkene til å varsle et tyrkisk angrep, slik det ble gjort for ­hundre år siden. Mange er etterkommere av dem som ­flyktet fra folkemordet i Tyrkia. Nå flykter de igjen. Historien gjentar seg. Og igjen sviktet Vesten da det gjaldt.