Skyer over det israelske valget

I dag skjer det noe helt spesielt i Midtøsten. I et av landene i denne urolige, krigsrammede og despot­iske delen av verden gjennomføres det faktisk noe så unikt som et fritt, uavhengig, demokratisk valg.

For staten Israel er en øy av demokrati i en ­region der folkestyre er et fremmedord. Hvert eneste­ israelske valg er et bevis på hvor stor forskjellen­ er mellom den demokratiske jødiske staten og de ­omkringliggende islamske diktaturene.

Denne gangen går innbyggerne i Israel til urnene for andre gang på bare noen måneder. Valget i april ikke gav noen klar vinner. Statsminister Benjamin Netanyahu klarte i hvert fall ikke å sette sammen en regjeringsdyktig koalisjon til tross for at partiet hans ble det største. Og nå kjemper han altså enda en gang for sitt politiske liv etter at det ble skrevet ut nyvalg i slutten av mai.

På denne valgdagen må vi tilstå at vi er mer ­bekymret for tilstanden i israelsk politikk enn på lenge. Det som uroer oss er at Netanyahu, som vi på mange måter synes har vært en god leder for sitt land, i dette valget tilsynelatende ikke kun kjemper for sin politiske fremtid, men også for sitt liv som fri mann.

Statsministeren er som kjent under etterforsk­ning i flere straffesaker, anklaget blant annet for korrupsjon. Det er ventet at ny regjeringsmakt til Netanyahu sannsynligvis vil kunne skaffe ham ­beskyttelse mot straffeforfølgelse.

Det kan skje ved at et flertall i nasjonalforsamlingen Knesset, bestående av Netanyahus koalisjonspartnere, stemmer for å gi ham en slik immunitet, i hvert fall ut statsministerperioden.

Nå skal det sies at bare det at politi, påtalemyndighet og rettsvesen behandler en sak mot en ­sittende regjeringssjef, viser hvor ulik tilstanden i Israel er, sammenlignet med nabolandene.

Behovet for å etterforske bestikkelser og misbruk fra makthavernes side er nok flere ganger større i land som Egypt, Syria, Saudi-Arabia, Irak og Iran. Men det kan vi bare glemme. Det kommer jo ikke til å skje.

I disse landene trenger ikke de ledende menn (for det er bare menn) å stå til ansvar verken overfor en fri presse eller et uavhengig rettsvesen. Slikt ­finnes som kjent ikke der. Og de behøver heller ikke å møte velgerne sine i frie valg.

Men likevel, de uakseptable forholdene hos ­naboene kan uansett ikke brukes som argument for å svekke viktige prinsipper i det israelske demokratiet og rettsstaten. Et av disse er likhet for loven.

Politikere, uansett hvor høytstående de er, må stilles til ansvar hvis de misbruker autoriteten de har fått av folket. Israels tidligere president Moshe Katzav og tidligere statsminister Ehud Olmert ­måtte begge legge bort sine pinstripete dresser og bytte dem ut med drakter med mye bredere striper. De ble dømt i retten for henholdsvis seksuelle overgrep og økonomisk utroskap.

I et demokrati bør det ikke være mulig å for­handle bort dette grunnleggende ansvaret også ­politikere har overfor rettsvesenet i bytte mot politiske posisjoner til koalisjonspartnere. Det er det vi frykter kan bli resultatet når stemmene er talt opp og nye forhandlinger begynner.